And in my darkest hour

Det er nå det skjer. Det er nå, i øyeblikket, aldri senere. Aldri i morgen, aldri om en stund, aldri der du kan se. Det er nå, under deg, inni deg, der flammen og viljen og sjeen bor. Det er nå.

Jeg hater livet. Verden, mennesker, meningsløst. Ingenting hjelper, ingenting nytter, ingenting føles riktig. Ingenting føles, alt er klamt og kaldt.

Jeg vil bare slutte med alt, legge meg ned et sted og ikke være mer. Slutte å tenke.

Men det er nå.

Vi kler på oss disse tingene, tar på oss masker og ansikter, nye klær, nye måter å tenke på, være på, handle. Jeg takler ikke folk.

Ble ful i går. Ble sint. Slåss nesten. Jeg tror det klikker for meg snart, at jeg snart mister grepet om livslinjen som forankrer meg til den samme virkeligheten so alle andre. Jeg trivs ikke her, men vet at jeg ikke må slippe. Kan ikke slipe. Men den glipper.

Legen min vil ha meg innlagt. Jeg tror det er lurt, kanskje.

Into the deep, blue sea.

Av og til er verden bare stille og rolig. Ikke noe er galt, ingenting gjør vondt, og jeg bare sitter der og kjenner på hvordan det føles å være meg.
Jeg er ikke sikker lenger.
Det er komplisert, det er ikke bare å sette seg ned og tenke at "aha, sånn er det jeg har det inni meg." Jeg tror jeg tenker for mye.

Jeg tenker mye på hvordan mennesker fungerer, hvordan de tenker og føler og hvorfor. Men jeg klarer aldri å anvende det på meg selv. Jeg har inntrykk av at jeg tenker riktig, at jeg faktisk forstår andre mennesker ganske godt, på et teoretisk plan. Men samtidig er det ingenting jeg forstår mindre.

Jeg forsøker å ha så mye kontakt med andre som mulig. Så mye jeg makter. Jeg klarer sjelden mer enn ett menneske om gangen. Skal jeg takle flere, må jeg ha støtte, en god venn med meg som jeg kan ha i ryggen. Og selv da kan det bli for mange.
Jeg hadde en sånn opplevelse på en kafe her om dagen. Jeg og en god venn, rundt et bord med mange andre folk. Jeg kjente ingen, Tore kjente et par stykker. Jeg var utrolig utilpass.
Mer nylig møtte jeg på en bekjent og ei søt venninne av ham på byen, og ble med dem på kafe. Der møtte de nok ei søt jente de kjente, og de tre menneskene som åpenbart kjente hverandre svært godt ble alt for mye for meg. Jeg sank tilbake i stolen min og ble stille, lo av en og annen vits og forsøkte å delta i samtalene der det virket passende. Oppdaget etterhvert at fyren ikke likte at jeg hengte meg med dem, selv om han kødda og smilte og dro meg med, fordi han hadde fått det for seg at jeg bare ble med på grunn av jenta med det røde håret og det korte skjørtet. Ok, hun var ikke akkurat stygg, heller det motsatte, men det var ikke egentlig hovedgrunnen. Jeg hadde tid å slå ihjel.

Uansett, poenget mitt er at jeg liker ikke folk, uansett hvor mye de fascinerer meg. Størsteparten av menneskene jeg møter frastøter meg, og de jeg tiltrekkes av forstår jeg ikke. Men de forstår ikke meg heller, så det er vel greit. ingen forstår meg, har jeg inntrykk av. Jeg forstår ihvertfall ikke noen. Kanskje et par folk. Vennene mine. Jeg kaller aldri noen en venn før jeg har en skikkelig følelse av dem, før jeg vet hvem de er på en mer intim måte. Jeg må føle at jeg forstår dem.

Jeg savner vennene mine. Til og med når jeg er sammen med dem. Egentlig vil jeg bare ha en lang klem.

They'll tar you and drag you through town.

I dag har jeg bare lyst til å takke alle som leser dette, og som bryr seg om hvordan jeg har det.

Takk skal dere ha alle sammen. Jeg er glad i dere.

And pay respect to the gods.

Ungene drar i morgen. Hun tar dem med seg nordover.

Jeg vet ikke hva jeg føler om det. Jeg er glad for at hun får hjelp av foreldrene sine, hun er sliten og trenger all den hjelpen og avlastningen hun kan få. Jeg makter ikke å gjøre mer enn det jeg gjør for dem nå.
Men samtidig betyr det at i morgen tidlig er siste gang jeg ser guttene mine på en lang stund. Hun vet ikke når de kommer tilbake. Og hun vil ha dem i jula også.
Jeg vet ikke hva jeg føler om det.

Wipe your spit from my face, wipe these tears from my eyes.

Jeg fikk tid til å tenke i går, på tur hjem en kald høstnatt.
Som vanlig tenker jeg på forholdet mitt, som døde nylig. På kvinnen jeg trodde jeg elsket, som ikke elsket meg. På barna mine, på alt jeg ikke har oppnådd, på alt jeg har mistet. Det er stort sett det jeg gjør når jeg er for meg selv. Syter og klager og offer og akker og synes forferdelig synd på meg selv.

Så, uansett, jeg rakk å tenke litt i høstkulda klokka halv tre om natta. Og mens jeg tenker så tenker jeg på noe som jeg har tenkt på før. Flere ting jeg har tenkt på før.
Jeg tenker på den gale regnbuejenta jeg forelsket meg i en gang for fem år siden. Snart seks år siden. Jeg tenker på hvordan forholdet vårt var, sånn helt egentlig. På alt hun har gjort, på alt jeg har gjort. Alt vi har gjort mot hverandre.

Jeg tror ikke egentlig jeg forelsket meg i henne. Jeg falt pladask for den fargerike, sprø jenta som kastet seg ned i fanget mitt en kveld på en fest. Jeg syntes så synd på henne når jeg ble kjent med henne, hun hadde det så vondt. Men likevel var hun vill og gal, og elsket farger og morsomme ting, og var akkurat passe barnslig, og hun rev meg med seg som en vind.
Men den jenta finnes ikke. Hun fantes aldri. Hun var et skall, en forkledning, noe å gjemme seg bak.

Jeg har gått i fem år og lett etter den jenta. Hun ble fort borte, gjemte seg mellom trærne, begravd i gult løv med kvister i håret.
Og nå innser jeg at jeg fremdeles ser etter henne. Jeg leter fortsatt etter den gale regnbuejenta, håper at hun skal komme løpende og kaste seg rundt halsen min, at hun skal dukke opp ut av ingenting og plumpe ned i fanget mitt, se meg i øynene og le.

Jeg vet hun finnes der ute ett sted. Men jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å finne henne. Jeg håper, som jeg håper. Jeg trodde jeg fant henne, men hun glapp, forsvant ut i luften som et vindpust på en kald høstdag.

Jeg kommer til å fortsette å lete, men jeg tror ikke jeg klarer å håpe. Det er liksom ikke sånn verden fungerer. Dette er ikke en historie, det er ikke en film. Det går ikke bra til slutt, helten får ikke prinsessa og halve kongeriket, av og til bare regner og regner og regner det til man drukner og dør.

Hvor er du? Jeg har lett og lett, og jeg er sliten. Hvor er du...

People you hate will get their hooks in you.

Alle er blinde. Ingen kan se, føle, tenke. Ingen tenker egne tanker. Fabrikerte tanker, injisert i hodene, upersonlig, falske dukkemennesker lever falske dukkeliv, tenker falske dukketanker. Stjeler, tar, knuser, ødelegger alt som er mitt. Alt jeg har, alt jeg har hatt, stjålet. Tatt. Knust til støv, tråkket ned i søle. Dritt.

Det er ikke nok død i verden.

And happyness and peace of mind where never ment for me.

Hun var så vakker da vi møttes. Jeg husker at jeg ble glad når hun smilte, som om jeg hadde vunnet noe. Hun smilte ikke mye, ikke skikkelig, som om hun mente det. Så når hun smilte, virkelig smilte, var det en seier som betydde noe.
Hun var så skjør, som om hun var av glass. Når hun gråt, og jeg holdt henne, var jeg redd for at hun skulle gå i stykker. Men hun var sterk, og bar på så mye. Jeg ville ta alt, gi henne fred og en sjangse til å puste fritt. Jeg ville at hun skulle være glad. At hun skulle smile.

Jeg holdt hånden hennes gjennom hele fødselen. Hun var så vakker.

Jeg husker at vi gråt mye.

Jeg husker da hun fremdeles smilte når hun så på meg, og det lyste i øynene hennes.

Alt det er fortid. Over nå. Borte.
Ingenting fra den tiden er igjen. Hun elsker en annen. Jeg står i veien for henne, ubrukelig, bare noe hun må holde ut med fordi vi har barn sammen.
Jeg husker øynene hennes da hun fortalte meg det, så redde, og at hun gråt fordi jeg ble glad.
Vi var så glade. Nå er jeg redd for at hun hater meg, sånn som jeg hater meg selv.

Lay me down forever.

Ungene i dag. Hele dagen.
I all min gavmildthet har jeg gått med på å hjelpe eksen sånn at hun kommer seg på lønningspils på jobben sin. I hele dag, fra i åttetiden om morningen til langt på natt skal jeg være her oppe i mitt eget private helvette.
Helvette fordi det er så fullt av gode minner jeg vil glemme men ikke kan. De gode minnene er værre enn de vonde.

Men alt behøver ikke bli tragisk selv om det er ubehagelig å være i mitt eget hjem. Jeg har verdens nydeligste gutter, og vi skal være sammen en hel dag. Jeg kjenner meg ganske bra i hodet, så kanskje dette går bra?

Jeg forteller meg selv at jeg kommer over henne, at det ikke plager meg så mye at hun har funnet en annen, at det er barna jeg tenker på. Men det er løgn alt sammen.
Jeg orker ikke dette livet stort lenger, jeg vil at ting skal forandre seg. Men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å forandre ting. Jeg vet ting jeg burde gjøre, men ikke noe av det appellerer til meg.

Av og til overveldes jeg av intens paranoia. Jeg får følelsen av at ingen egentlig liker meg, at vennene mine har skjulte meninger de hinter om. Alle utsagn blir ladet med voldsom negativitet, jeg ser skjulte beskjeder i kroppsspråk og mimikk og leter etter folks "egentlige" motiver med det de sier og gjør. Og så blir jeg stille og innesluttet, ensom og redd.
Andre ganger fylles jeg av irrasjonell frykt. Jeg føler at jeg blir iakttatt og forfulgt, at jeg er i livsfare og at noe voldsomt skal skje hvert øyeblikk.

Det er en slitsom ting, og det skjer ofte. Jeg har hatt det sånn i årevis. Skulle ønske jeg visste hva det var.

But you still don't like to leave before the end of the movie.

I dag har jeg lyst til å tenke litt på vold.

Så, vold er over alt rundt oss. Vi ser den på teve, vi leser om den både i aviser, tegneserier og skjønnlitterære bøker, vi tilber den i kinosalene og foran spillkonsollene våre og utforsker den lengre, dypere og hardere enn tidligere.

Dette fører igjen til at volden graver seg dypere ned i samfunnet vårt. Den blir en del av vår memetiske arv, og dette tankegodset sleper vi med oss og overleverer til våre medmennesker. Volden forsterker seg selv i samfunnet, både konseptuellt og som reelt fenomen.

Jo mer vi som samfunn utsettes for vold gjennom populærkulturen, jo mer fester volden seg i vår bevissthet. Resultatet, i siste instans, er et samfunn preget av brutalitet og vold.

So far so good. Så hvor vil jeg med dette? Ingen anelse.

Jeg liker vold. Jeg har flere ganger appellert til voldens estetikk i diskusjoner om moral i forhold til medier, og jeg mener fremdeles at vold kan være vakkert. Se på 300, se på Kill Bill-filmene. Estetisk brutalitet på sitt aller fremste.

Så finnes det en kobling mellom brutalitet og seksualitet? Jeg vet mange som påstår eller mener det. Det har vært nevnt i flere feministiske kretser, da gjerne som argument for hvorfor menn er mindreverdige. Nå er mine meninger om det en helt annen, bare delvis relatert sak, så vi tar det senere. Men vold og sex går, i mange sammenhenger, hånd i hånd.

Det finnes mange grunner til å ha sex, men de jeg opplever oftest er behov for nærhet og intimitet med et annet menneske og ønske om å dominere et annet menneske.

Intimitetsbehov er viktige for oss, fordi de bekrefter vår egenverdi og fordi vi er sosiale dyr med et forplantningsbehov.
Det jeg synes er spennende er at også behovet for dominans og kontroll handler om bekreftelse av egenverdi og forplantningsbehov.
Og hva er vold, om ikke den ultimate utøvelse av dominans over et annet menneske?

Nå mistet jeg tråden min, og er ikke lenger sikker på hva jeg prøver å si. Kanskje det handler om menneskelig natur eller noe. Jeg vetta faen.

Everything goes to hell anyway

Det går liksom ikke fremover. Det kryper skadeskutt sidelengs mot en plass å dø.

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Selv nå, når jeg sitter her sammen med barna mine, det mest verdifulle i hele min verden, har jeg bare lyst til å gråte fordi jeg er så tom og alt er så meningsløst.

Jeg klarer ikke å forholde meg til mine egne barn. Jeg makter ikke å være far. Jeg sliter og sliter, men hver gang de roper snurrer hodet mitt rundt, hver gang de spør meg om noe stopper alt opp, hver gang de gjør noe vil jeg bare hyle og gråte og løpe min vei langt, langt bort der jeg kan være i fred.

Jeg elsker dem, jeg gjør virkelig det. Men jeg makter ikke. Det bare stopper, jeg klarer ikke å tenke, alt kollapser i hodet mitt og ingenting gir mening lenger. Jeg klarer ikke å snakke, jeg bare stammer, jeg vet ikke hvilken fot jeg skal sette frem først, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg føler meg svimmel og nesten kvalm. Som om hodet mitt svømmer i vann.

Og midt oppi alt dette, midt oppe i alt dette rotet, må jeg forholde meg til at min kone og tidligere kjæreste elsker en annen. At han er sammen med barna mine. At han sover i samme rom som dem. At de ser at hun kysser ham, at de ser henne behandle ham slik hun behandlet meg. At han tar min plass.
Hvordan forholder man seg til det?

I tillegg skal jeg skape meg selv et liv. Men jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. Jeg er ensom, utrygg og trist, deprimert, bitter og sint. Jeg har søvnproblemer, jeg spiser ikke, jeg bruker penger i hytt og pine og jeg tenker aldri på fremtiden eller på noe som skjer lenger frem i tid enn en halvtime. Jeg husker ingenting. Og jeg er ensom, ensom, ensom, og leter fortvilt etter noen å dele noe med, noen å føle noe med, noen å kjenne, noen som vil ha meg, om så bare for en natt eller et øyeblikk. Noen å elske.
Men hvem kan elske meg, brukket, knust, ødelagt? Hvem som får se meg kan ønske seg meg?

Jeg forstår ikke verden. Jeg liker den ikke. Jeg vil at den skal brenne ned.

Mercy is for the weak, when I speak I scream

Svik og bedrag. Uansett hvor jeg går, uansett hva jeg gjør, uansett hva som skjer rundt meg så kommer alt tilbake til svik og bedrag.

Jeg klarer ikke å bli såret engang. Jeg er bare tom. Verden er så drittjævlig at jeg ikke klarer å ta alt inn over meg.

Men det finnes faktisk for en gangs skyld lyspunkter, et sted langt ute i stormen. Kanskje det er meningen at jeg skal få en sjangse? Kanskje jeg får lov til å prøve en gang til?

Ved alle guder, jeg håper på det. Jeg ønsker meg lykke, om så bare for et øyeblikk. Ett bitte lite, dyrebart øyeblikk, uansett hvor flyktig og nytteløst det ender opp med å være. Som å tenne stearinlys i snøstormen. Gi meg varme!

Brick shithouse.

Akkurat nå er jeg mer trett og sliten enn noe annet.

Trett i sjelen.

Bursdagen, bryllupsdagen, kom og gikk. Jeg er 25. Ett år eldre, ett år kortere tid igjen. Halvveis til 50. En tredel av livet mitt, sånn rundt regnet, har passert. 

Jeg innser etterhvert at jeg er deprimert ut over noen normal. Jeg har problemer med å ta inn over meg det fulle omfanget av mitt tap, klarer bare å behandle små porsjoner om gangen. Så jeg sipper. Av og til sipper jeg om dama som forlot meg, av og til sipper jeg over forholdet som virket så bra, av og til sipper jeg over hvordan det skal gå med ungene, av og til er det ensomhet eller sexbehov eller sjalusi jeg sipper over.

Men det stikker dypere enn alt det. Og av og til, i noen få øyeblikk, vasker hele elendigheten inn over meg. Ikke bare alt på en gang, men helheten som er større enn summen av delene.

Shit.

Purification by fire.

Jeg hater. Jeg er så sint, så fyllt av faenskap.

Verden skal brenne, alt skal brenne, jeg er så lei, så lei, så lei av alt og alle. Ingenting skal stå igjen.

Jeg er så ensom.

Kneel down and clear the stone of leaves.

Av og til lurer jeg på om det går an å være så lei seg at man dør. Av og til håper jeg det.

Save yourself. Don't wait on me.

Jeg hater verden. Jeg hater hele den jævla drittverden. Alt er tomt, stygt og jævlig. Jeg vil at alle skal dø.

Jeg vil at alle de tomme, stygge menneskene skal dø, så jeg kan være i fred sammen med de jeg er glad i og ingen kan plage meg og alt kan være godt og varmt og trygt. Jeg hater verden.

Og så vil jeg ha kos.

Av og til er jeg ei jævla kjerring (Nora kommer så til å le når hun leser dette). Jeg er emosjonell og needy, jeg sutrer og bærer meg, og alt jeg egentlig vil er å bli reddet fra alt av en skinnende ridderinne på en føkkings hvit hest. Blæ.
Jeg ønsker mer enn noe annet at ei jente bare skal komme bort og redde meg, dumpe ned i fanget mitt, kysse meg og dra meg med til vakre steder og vise meg vidunderlige ting. Urealistisk, håpløst, bakvendt. Skjer ikke. Men man kan vel drømme.
Jeg har problemer nok med å få meg pult for tiden, langt mindre finne kvinnen i mitt liv. En gang til. Når jeg først finner noen å knulle med, blir jeg fort plagsom. Jeg bryr meg om hva de syns om meg, uansett hvor mye jeg prøver å skjule det. Jeg blir innpåsliten, jeg forventer forpliktelser og blir regelrett såret når de ikke har tid til meg. Og midt oppi alt dette sitter jeg og vet at alt dette er idioti, at jeg er en forbanna tulling og at jeg bare jager alle potensielle sexpartnere bort.

Jævla kjerring.


Rescue me from all this pain.
But no one hears my plea.
Another life, another me.
But no one hears me scream.

Shoot, shoot, shoot, shoot, shoot, I'm gonna come all over you.

Jeg får ikke hjelp, ser det ut som. Psykologene vil ikke så mye som se på meg, langt mindre prate med meg. Legen min vil ikke hjelpe meg å få hjelp. Jeg er ikke syk nok, sier de alle sammen.
Man skulle jo tro at de visste sånt.

Er det virkelig sånn at jeg ikke får hjelp før jeg står og runker inne på et kjøpesenter innsmurt i blod? Må man være psykotisk for å få snakke med en psykolog eller en psykiater eller hva i helvete de heter alle sammen? Jeg kan sikkert sitte og fable om frosker som følger etter meg og biler som vil spise meg i et par timer foran en lege hvis det er det om å gjøre, men det er forferdelig synd, syns jeg, at jeg faktisk skal være nødt til å agere psykotisk for å kvalifisere til hjelp.

We throw ourselves against the wall

Jeg føler meg gal.
Finner ikke på så mye å skrive, men kan ikke la være. Jeg vil skrive.

Det er så av det som skjer i livet mitt jeg ikke forstår. Jeg vet ikke engang om jeg vil forstå. Jeg vil bare gå videre, men det ser ut til at jeg er lenket fast til dette livet og alt det vonde i det.

Alt er så vanskelig. Akkurat nå, i dette øyeblikket mens jeg sitter her foran tastaturet og stirrer ned på fingrene mine som hamrer på tastene, akkurat nå føler jeg meg bare tom. Det er ingenting igjen å føle.
Hvorfor føler jeg meg så verdiløs? Jeg har venner som bryr seg, som jeg er oppriktig glad i og som er bekymret for meg, som tar kontakt og spør om jeg har det bra og som hjelper meg. Og likevel sitter jeg igjen alene på kveldstid med følelsen av at ingen vil ha meg. Er det bare det intime jeg savner? Er det rett og slett bare at jeg er vant med å ha et annet menneske der?

Jeg vet da faen.

I wanna slit your throat and fuck the wound

Jeg hater verden. Jeg hater folk. Jeg hater alt, alle, hver eneste en av dere jævler der ute.

Jeg skulle ønske flere folk døde. Det er ikke nok død i verden. Kom igjen. Legg deg ned og dø for meg. Bare gjør det. Jeg lover deg, jeg skal smile. Litt.

Don't blame me; blame my ghost.

Rolig i dag. Stille inne i meg. Det kommer dager som dette også, dager hvor jeg ikke tenker så mye og alt egentlig bare er rolig, mellow og greit. Men det forutsetter at jeg ikke tenker.

Har ungene i dag, det hjelper på. Jeg skulle ønske at jeg kunne ha dem mer. Det er ikke sånn at hun tar dem fra meg, bevares. Men jeg er så sliten, og jeg blir enda mer sliten av å ha dem. Jeg kan ikke forklare det, men det er som om jeg blir svimmel, jeg klarer ikke å tenke klart, jeg blir kjempestressa og begynner å stamme og gå rundt meg selv, ting slutter å gi mening og jeg kjenner jeg blir dårlig. Så blir jeg lei meg, skammer meg over at jeg ikke får til de enkleste ting, at jeg ikke kan ta imot enkle beskjeder eller utføre simple oppgaver jeg får. Jeg klarer ikke å ta meg av ungene mine, og det er til å grine av. Noe jeg gjør. Ofte.

Jeg sier det ofte. Jeg vet jeg sier det ofte. Og jeg vet at det er farlig å si det ofte, men jeg har ingenting igjen å si.

Jeg er sliten.

Jeg har nettop lagd middag til ungene. Vi ser barneteve. Eterpå skal vi se resten av filmen vi så begynnelsen av før barneteve begynte.

Det mundane, monotone er det vanskeligste. Det er det jeg sliter mest med. Det enkle blir vanskelig når jeg ikke klarer å henge med.
Jeg føler ofte at verden beveger seg rundt meg, mens jeg sitter og ser på. Jeg rekker aldri å reagere, jeg kan ikke påvirke noen ting, jeg bare flyter i en strøm av hendelser. Ting skjer rundt meg, jeg rekker ikke å reagere, rekker ikke å forholde meg til noe av det som foregår.

Og det gjør meg sliten.

I think that someone is trying to kill me

Nå nærmer jeg meg det punktet hvor jeg ikke makter mer.

Jeg er trett av å hate, trett av å gråte, jeg har snart ingen tårer igjen. Jeg klarer ikke å tenke klart, det er så mye i veien. Så mye dritt, så utrolig mye meningsløs dritt som gjør meg gal og sender meg flyvende mellom bunnløst hat, dype depresjoner og tomhet.

Det er ingenting igjen av det livet jeg bygde engang. Jeg vet det nå. Alt er knust. Jeg kan ikke få det tilbake, kunne ikke selv om jeg ville. Jeg vet ikke om jeg vil. Kanskje jeg gjør det.
Jeg føler meg skitten. Som om alt jeg noen gang har tatt i har blitt urent, og det urene strekker seg gjennom tiden og dekker meg, kveler meg, sårer meg dypt og biter.

Jeg bruker mye tid på å tenke for tiden. Som om jeg har noe annet å gjøre. Det er ikke så lurt, men det vet jeg i det minste. Den tiden jeg ikke tilbringer for meg selv, og jeg prøver å begrense alenetiden så langt det lar seg gjøre, bruker jeg på å henge med kamerater og å prøve å drukne det jævlige i det trivielle og umiddelbare. Jeg drikker mye. Prøver å le, smile, snakke, sosialisere. Det funker en liten stund. Så kommer alt tilbake. Alle ledige øyeblikk, et øyeblikks stillhet på en busstur, en røykepause, en kort gåtur, et dobesøk, alt fylles opp med faenskap og dritt fra mitt indre. Jeg får ikke fred fra meg selv. Værst er det når jeg prøver å sove. Med mindre jeg er utslitt eller sover sammen med noen griner jeg meg som oftest i søvn. Da kommer de vonde tankene.

Jeg har blitt bitter.

And the rain will kill us all

Gud hater oss. Han hater oss alle som en.
Vi lever en løgn, den største av dem alle, en løgn vi vedlikeholder og styrker med hvert eneste åndedrag, et selvbedrag så stort at det ikke kan fattes.

Vi er hatet.

Det finnes ingen rettferdighet, ikke noe håp, ingen overstyrende mening eller ultimat autoritet som objektivt gir vår eksistens mening. Bare hat.

Om Gud skapte verden, skapte han alt i den. Før verden fantes ingenting, ingen eksistens, ingen konsepter eller ideer, ingenting. Alt som er i denne verden må, dersom man absolutt skal forholde seg til guddommer, stamme fra Skaperen.
All sorg, all smerte, alt savn, all håpløs lengsel, all dritt og faenskap, alt kommer fra inners inne i Guds hjerte. Uten Ham ville de ikke ha vært. Hvorfor skape en verden og fylle den med dritt og faenskap?
Fordi Han hater oss.

And we were never alive, and we wont be born again.

Jeg så Eternal Sunshine of the spotless mind i dag. 

Jeg gråt.

Jeg vil så inderlig gjerne glemme alle de fine tingene. Slette alt, så bare det vonde er igjen og jeg kan hate. Men det går ikke. Det var så mye godt, så mye som var vakkert og fint og varmt og spennende og som fikk meg til å smile og le. Ingenting av det er igjen. Alt er ødelagt nå.

Vanskelig. Alt er vanskelig. Jeg klarer ikke å samle tankene mine lenger. Jeg ser ikke klart. De gangene jeg klarer å tenke, er jeg så deprimert at jeg ikke ser noe tydelig, jeg hater alt og alle og vil at alle skal dø eller bli borte og jeg kan være i fred og være lykkelig sammen med de jeg elsker. Og når jeg er lykkelig er jeg så ekstatisk at jeg bare går og smiler og ler, og ser på pene trær og småfugler som hopper langs bakken og gult løv som daler ned som et regn av farge og gatemusikere som spiller så pent at til og med tiggere på gaten stopper opp og gir dem penger. Og jeg ler og smiler og hopper og alt er så vakkert og rent og pent og ingenting gir mening og det er fantastisk og befriende. Og da tenker jeg ikke på noen ting. Jeg klarer ikke å tenke lenger, stort sett. Det blir bare rot og kaos.

Jeg vil ha henne ut av hodet mitt. Hun er over alt, jeg klarer ikke å fokusere. Men uansett hva jeg gjør klarer jeg ikke å jage henne. Hun har revet livet mitt i stykker. Jeg har revet livet mitt i stykker.

Jeg vil ha alt ugjort.

Bury all your secrets in my skin

Come away with innocence, and leave me with my sins

The air around me still feels like a cage

And love is just a camouflage for what resembles rage again

So if you love me let me go

And run away before I know

My heart is just to dark to care

I cant destroy what isnt there

Deliver me unto my fate

If Im alone I cannot hate

I dont deserve to have you

My smile was taken long ago

If I can change I hope I never know

I still press your letters to my lips

And cherish them in parts of me that savor every kiss

I couldnt face a life without your light

But all of that was ripped apart when you refused to fight

So save your breath, I will not hear

I think I made that very clear

You couldnt hate enough to love

Is that supposed to be enough?

I only wish you werent my friend

Then I could hurt you in the end

I never claimed to be a saint

My own was banished long ago

It toook the death of hope to let me know

So break yourself upon my stones

And spit your pity in my soul

You never needed any help

You sold me out to save yourself

And I wont listen to your shame

You went away, your all the same

Angels lie to keep control

My love was punished long ago

If you still care dont ever let me know.

if you still care dont ever let me know

Det er ett spørsmål som har opptatt meg i det siste.

What is the fundamental driving force of man?

Har ikke funnet noe adekvat svar enda.

Jeg alternerer mellom hat og desperasjon, depresjon og lykke. Jeg er trett, men føler meg bedre enn noen gang. Jeg er så langt nede som jeg aldri har vørt før. Alt er ødelagt.

Ingenting hjelper. Jeg klarer ikke å tenke klart, og de gangene jeg får samlet tankene er jeg så ruset på min egen lykke at jeg glemmer alt jeg burde tenkt på. Det blir bare rot, kaos, vill uorden. Ingenting passer sammen, alle bitene er gale. Jeg er gal, tror jeg av og til.

Oslo. Oso er bra. Oslo lar meg samle tankene litt. Oslo mitt Oslo. Kosmopolittoslo.

Savner de folkene jeg ikke har her nede. Vil ikke være sammen med noen. Vil være alene.

Kan ikke få alt jeg vil.

Jeg føler meg mer enn noen gang som en ruin, noe som har vært menneskelig en gang men som ikke lenger er det.

Håper alt blir bra. Vil at alt skal bli bra. Vet ikke lenger.

Hold meg, noen, og fortell meg at alt blir bra.

The chosen pessimist

Jeg skjønner aldri hvorfor ting skal være så ubegripelig innviklede og vanskelige. Av og til får jeg en følelse av at verden konspirerer mot meg. Det hender jeg tenker at dette er prisen jeg betaler for å leve, men isåfall er det litt av en shady deal jeg har inngått. Alt gjør så vondt, til og med det gode.

Jeg klarer ikke å hente energi noe sted, jeg bare bruker den. Og hvis jeg klarer å hente meg litt inn, så brukes det dobbelte opp rett etterpå. Jeg har store reserver å ta av, men det begynner å ta på. Og jeg kan ikke gå å suge på hatet mitt hele tiden, det blir jeg destruktiv av. Det er ikke bra, hverken for meg eller omverdenen.

Skal til Oslo nå snart, håper det blir bra. Får meg pult igjen snart, det blir også bra. Prater en del med hun jeg har falt for, det gir meg litt gode følelser midt oppi alt dette vonde.
Men det er mye vondt. Det værste er at jeg ser tydelig hvordan min evne til å ta meg godt av ungene svekkes jo mer sliten og sint jeg blir. Ikke bra.

Håper på resultater fra EEGen snart, og at jeg får kommet meg inn til MR. Vil vite hva som feiler meg. Vil vite om det er noe, eller om jeg bare innbiller meg ting, om jeg er fullstendig sprø eller hjerneskada. Av og til føler jeg meg sinnsyk.

Someone Like You

The voice is real for me to hear
but I cannot say that im ok
so im laying down infront of you
to work this through

I needed someone just like you
I needed you
I needed someone just like you
I needed you to stay

so ill stand by and watch you slide
but I cant hide the pain inside
so ill lay down
one more time to say I tried
then I tried then you leave
when I needed someone to stay
you were my friend

cause I need you
and I wanted you to stay

I needed someone just like you
I needed you
I needed someone just like you
I needed you to stay

-TrustCompany: Someone Like You

I was hoping you might change your mind

Så, jeg har møtt noen.
Hun er vakker, dyp, forferdelig intelligent og utrolig spennende. Jeg blir i godt humør av å være i nærheten av henne. Vi behøver ikke snakke sammen engang, det bare føles riktig å være stille sammen og bare være i hverandres selskap. Jeg bekymrer meg ikke når hun er der, jeg føler meg ikke trist eller ensom.

Ok, så er jeg ganske fortapt i henne.

Problemet er at hun er sammen med en annen, en bekjent av meg. Eller, de går gjennom avslutningen på forholdet sitt nå. Og hun er redd for å såre ham, vil ikke gjøre ham vondt. Men samtidig tilbringer hun mye tid sammen med meg, og hun sier selv at hun ikke vet hvorfor, hun burde ikke, hun lager bare problemer for meg og seg selv. Tusen unskyldninger, fordi hun bare er snill og redd for å såre folk.

Egentlig har jeg ikke energi til å involvere meg i dette. Jeg har nok med mitt eget, dette blir veldig mye på toppen av at det andre jeg går gjennom. Jeg har til og med sagt til henne at jeg ikke har lyst til å forholde meg til alt dette, og at jeg egentlig ikke kan være sammen med henne før hun kan gi meg et klart svar på hva hun vil.
Men jeg klarer ikke å la være å møte henne og tenke på henne.
Jeg vil ha henne. Ikke bare fysisk, jeg vil at hun skal bli min. Hun er så skjør og vakker, som en glassblomst, og jeg vil bare holde henne i hendene mine og sørge for at hun ikke knuses eller slår sprekker.
In short, jeg er forelsket.

Faen, jeg lager så mange problemer for meg selv.

My whole existence is flawed.

Jeg kommer til stadighet tilbake til dette med sex.

Så, jeg liker sex da. Faktisk trenger jeg sex for å fungere. Uten går jeg på veggene. Og da mener jeg ikke sånn "haha, jeg har ikke hatt sex på lenge, jeg er skikkelig desperat." Nei, jeg blir sykelig deprimert, mister troen på meg selv og slutter å fungere som menneske hvis jeg blir tvunget til å gå lenge nok. Trykket bygger seg opp helt til jeg ikke holder ut lenger, og da må ting skje ganske så nådeløst fort. Runking funker ikke, det blir som å ta paracet mot et beinbrudd.

Men det ligger mer bak det også. Jeg har mye selvtillit investert i sexen min. Jeg ser på meg selv som en dyktig elsker, en forestilling som har blitt utfordret og krenket i det siste, på grunn av omstendighetene rundt bruddet. Jeg har vært ganske langt nede på det punktet, noe som igjen har redusert min generelle selvfølelse.
Vel, jeg er tilbake!
Jeg har hatt sex igjen, og det svingte, rocket og var totalt fantastisk. Og det var kun min fortjeneste (ikke et vondt ord om vedkommendet jeg hadde meg med, men denne gangen handlet det kun, utelukkende og bare om meg). Og med den gode opplevelsen kom også selvbildet tilbake. Det handler ikke bare om å føle seg begjært, selv om det er en del av det. En stor del. Nei, for meg handlet det om å innse at jeg har evnen til å kontrollere situasjonen, til å ta makten over sexen så å si.
Jeg har erfaring. Jeg er kanskje ikke verdens mest erfarne elsker, (jeg har vel hatt et sted mellom ti og tolv kvinner), men jeg vet hvordan kvinnekroppen fungerer, hvor ting ligger og hva jeg skal gjøre. Nå er jo det riktig nok en vanlig ting å påstå, jeg innser det. Men jeg velger allikevel å tro at jeg er relativt dyktig i elskovens håndtverk. Det virket ihvertfall som om hun jeg hadde sist satte veldig stor pris på arbeidet mitt.
Men det mest fantastiske var allikevel ikke hvordan jeg presterte for hennes del, men at jeg presterte for min. Det er der selve kjernen, selve poenget i denne utleveringen ligger. Det å tørre å ikke tenke negativt, det å ta fullstendig kontroll, å være sjef å dominere et annet menneske. Ikke fordi hun var redd, men fordi hun ønsket å bli dominert.

The awesome.

Så kommer vi til den andre siden av mynten. Nemlig intimitet.
Sex og intimitet går hånd i hånd for meg, men de ukontrollerbare behovene mine handler ikke om intimitet. Kos er ikke noe jeg har et sprengende behov for, slik jeg har behov for å knulle. Behovet for nærhet sniker seg innpå meg når jeg er ensom og alene. Og jeg er veldig ensom og alene for tiden. Det hender ofte at jeg legger meg ned og griner fordi jeg savner å ha noen å holde rundt, noen å ligge inntil og sovne sammen med, noen å kysse om morgenen. Jeg er så ensom, og savnet etter et menneske å være nær kan bli nærmest uutholdelig til tider. Ganske ofte i det siste faktisk.
Og det behovet er vanskeligere å fylle.

Jeg kan gå ut og få sex, det problemet har jeg faktisk løst på mer eller mindre permanent basis ser det ut til. Men nærhet, kos, hud, noen å holde.. Det er det værre med. Jeg har rett og slett behov for kjærlighet. Og jeg kan ikke gå ut på byen og si "hei, vil du bli med meg hjem og bare kysse og kose og sove sammen med meg mens jeg holder rundt deg?" Av en eller annen grunn ser jeg for meg at det kommer til å funke enda dårligere enn "hei, blir du med meg hjem for å knulle?"

Ikke for det, den har funket for meg før..

Men uansett, poenget mitt er at jeg er ensom og trenger nærhet.

Jeg vet ikke om jeg vil ha en ny partner. Om jeg finner en jente i morgen som vil ha meg og som jeg vil ha, da kan det godt hende at jeg bare lar ting skje. Men akkurat nå, sånn som ting er, så vet jeg ikke. Jeg driver jo å sjekker muligheter rundt omkring, men når alt kommer til alt så aner jeg rett og slett ikke om jeg er klar for det. Jeg skulle virkelig ønske at jeg var det, men jeg vet ikke.

Men gudene skal vite at jeg savner å kjenne den varme huden til et annet menneske inntil min egen kropp.

Man feed machine. Machine feed man.

Jeg kommer stadig tilbake til realiteten om at mitt liv med henne er over.

I dag var det filmene våre som gjorde det. Hun har sittet i vår sofa sammen med ham, sett på våre filmer i hans armkrok. Hun har delt de fine tingene i vårt liv med en annen.

Jeg savner henne. Jeg savner ikke de vonde tingene, men de fine sliter jeg med å legge bak meg. Hvorfor skal det være så vanskelig? Hvorfor har hun det så enkelt? Akkurat nå har jeg bare lyst til å grine.
Men livet går videre. Jeg må gå videre. The show must go on. Og greier.

Jeg driver og utforsker mulighetene for å finne meg en annen. Jeg vet det er jenter som vil ha meg, jeg flørter en del og prøver å finne ut av hva jeg vil, men det er ikke lett. Det er alltid noe som stiller seg i veien, og jeg føler meg langt, langt fra klar til å dele livet mitt med noen andre enda. Men likevel er jeg ensom og tom. Og så jævlig, jævlig lei meg.

Skulle ønske hun kunne slutte å tråkke på meg. Bare det å få seg en annen noen få uker etter bruddet blir mye for meg. Å skulle involvere ham med barna, å dra ham inn i livet mitt.. Jeg er så sliten. Jeg makter snart ikke mer.

I'm coming home

Bedrageri er kjipe greier. Når noen bryter løfter og avtaler, uten hensyn til noe annet enn sin egen vinning, svir det. Spesielt for meg.
Jeg har problemer med tillit. Tillit er vanskelig for meg, fordi for meg må tillit være absolutt for at den skal ha noen verdi. Jeg må kunne stole på et menneske for å kunne dele av meg selv. Jeg må vite at personen ikke river ut hjertet mitt.

Derfor plager løgn meg så voldsomt. Jeg ser tvers igjennom mennesker, jeg ser når de lyver til meg og hva de føler. Så når jeg blir løyet til blir jeg rastløs og har det vondt inni meg. Fysisk vondt. Og jeg vet at det er løgn, selv om jeg ikke kan sette fingeren på hvorfor, og jeg vil så gjerne stole på dem men jeg kan rett og slett ikke fordi alt forteller meg at det er løgn. Og så gjør jeg dumme ting, og får bekreftet at joda, det var løgn. Og da er alt gjerne enda mer ødelagt enn det var i utgangspunktet.

Og når løgnene da fortsetter å komme, selv etter at det ikke lenger engang finnes noen grunn til å lyve... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. På dette tidspunktet vet jeg rett og slett ikke hvor mye lenger jeg holder ut.

Is this what I get for learning to speak, for opening up

Jeg spiser nesten ikke for tiden.
Har sikkert gått ned ti kilo på de månedene jeg har gått rundt slik. Det er ikke bra. Ikke at jeg ikke har godt av å ta av meg noen kilo, men det er jo faktisk meningen at man skal spise.
Jeg har ikke lyst på mat lenger. Det er ikke det at jeg ikke blir sulten, det blir jeg. Men jeg la meg til en lei uvane som 18-19-åring: Jeg glemmer at jeg er sulten. Kan gå en hel dag på en banan og ei flaske cola liksom.

Jeg har en drittdag i dag. I går hadde jeg oppvaskmøte med ekskona. Tok opp en del ting hun har gjort jeg ikke satte pris på. Nå skal ikke jeg utlevere henne på internett, men det er en del ting hun har gjort som jeg ser på som totalt utilgivelige.
Det endte med at jeg avsluttet vennskapet vårt og krevde at typen hennes aldri mer skulle se ungene våre så lenge han lever. Ting ble sagt som kanskje ikke var så veloverveide.

Jeg er sliten av alt dette. Det er så jævlig mye opp og ned, så ubegripelig mye dritt jeg må vasse gjennom. Jeg har ikke energi igjen til noe av dette.Jeg har knapt nok energi igjen til å være meg selv akkurat nå.

Skulle ønske jeg fikk være i fred.

Urban Decay er oppe!

Jeg har begynt å legge ut bildene mine på en ny blogg. Temaet er urban forråtnelse. Jeg elsker å gå rundt omkring i Trondheim å se på avskallende maling, råttent treverk, bygninger som forfaller og ødelagte ting. Det oppstår noe vakkert som ikke var ment å være der, på en måte. Vakre ting fødes helt av seg selv, i ruinene av det vi har bygd opp rundt oss men ikke makter å vedlikeholde.

Sjekk den ut, du finner den under Stuffz!

Mother Puncher

My cup runneth over.

Det plager meg så inderlig jævlig at hun har fått ny kjæreste. Ikke fordi jeg er sjalu. Jeg tror i alle fall ikke det. Jeg vil ikke ha henne tilbake, hun er ikke bra for meg og jeg er ikke bra for henne. På mange måter har hun ødelagt livet mitt.
Nei, det er jævlig fordi hun har noen til å elske henne, elske med henne og være glad i henne. Noen å være nær, noen å kose med, noen som kan holde henne i armene sine og fortelle henne hvor viktig hun er.

Jeg vil ha det. Jeg vil ha det mer enn noe i verden. Jeg vet jeg må lære meg å være selvstendig, å ikke definere meg selv ut fra andre, å finne min egenverdi. Men jeg er så ensom at det gjør vondt. Det verker i sjelen min, det blør. Jeg kjenner det river i meg, som en enorm isklump som skjærer hjertet mitt i stykker med skarpe kanter og fryser og ødelegger og legger i ruiner.

Jeg har vennene mine, men hva faen hjelper det? De kan holde meg og trøste meg og le med meg så mye de orker, men hvordan i helvette kan de lappe sammen det enorme hullet i sjelen min? Jeg trenger et menneske å elske, jeg trenger å bli elsket, jeg trenger å knulle, jeg trenger å sove sammen med noen som snur seg i søvne for å holde rundt meg sånn at jeg våkner smilende et lite sekund før jeg sovner igjen i trygghet.

Jeg vil ha noen.

Faen, jeg er tilbake der jeg begynte.

Hælvette.

Hvorfor skal alt, absolutt jævla alt, gå galt og ødelegge for meg?
Så, jeg skulle ha stått opp klokka fem i dag, sånn at jeg kunne gått fra der jeg "bor" nå til leiligheta vår og tatt ungene våre til barnehagen i åttetida. "Ekskona" jobber tidlig denne uka, og avtalen var at jeg skulle dukke opp hver morgen klokka ti på seks, sånn at hun kunne komme seg på jobb til rett tid og ungene kom seg i barnehagen. Det var min ide.
Funka helt fint i går.
Men i dag, i dag, i dag, idag.. Den jævla mobiltelefonen ville faen kuke meg ikke ringe! Ikke så mye som et pip! Jeg skrudde på vekkerklokka, den var ikke på da jeg så på telefonen. Og jeg VET at jeg skrudde den på, og har til og med et vitne! Jeg hadde 32 ubesvarte anrop fra henne, de har HELLER ikke lagd en lyd.

Så jeg våkna fem timer etter at jeg burde ha våkna. Og nå er alt bare dritt, og jeg aner ikke hvordan jeg skal fikse det. Faen altså. Livet.

Blame it on the boogie!

Dansepågulvet. Levelesmilegråteelske.

Begynnelsen slutter seg til den uendelige strøm av kontakt med den som ikke kan se eller høre. Jeg står opptatt ved foten av en uanseelig strøm, kan ikke se, kan ikke snakke, jeg lever men lever ikke. Kaken ligger opp ned på bordet, det er en grønn og en gul side av den, sider jeg ser men ikke forstår.
Jeg lever. Han som skuer mot øst har vendt seg mot nord, ingen har noengang sett hans sanne ansikt, motivet er for stort til å begripes. Noen ganger er det ikke som ytterst på fallgruven, jeg hører en tilbakevendt orkan trumpetere sin egen angst ut over skrivebordet, men ingen kan noengang begripe dens eksistens.
Hører du havet, spurte han meg med et smil om leppene, jeg ser bare en avgrunn sa jeg til ham og lo av nesen hans. Kan du fatte det, sa jeg til ham, du er som en uendelig strøm, nei, sa han, jeg har aldri møtt deg før.

Kan jeg få lov til å slutte meg til folket deres? Nei, ikke ditt, men det andre, der borte. Jeg har aldri sett noe så vakkert, mitt øye blør, jeg vandrer evig alene. Har ikke noen å se. Kulørt, evig, anderledes. Tilbakegangen svikter oss, jeg har aldri noen.

My cost, the price of a broken doll.

Så, de kommer hjem i natt.
Vet ikke helt hva jeg føler om det enda, det er for tidlig og jeg har ikke tatt meg tid til å føle på det enda. Jeg tror det blir fint, jeg savner ungene mine liksom. Men samtidig er det vondt å se henne. Ikke fordi jeg er så jævlig blue dabadee eller noe, jeg er glad forholdet er over. Men jeg er ikke ferdig med å redefinere mitt forhold til henne, så jeg har mange følelser i konflikt inni meg. Halvparten av tiden hater jeg henne. Den andre halvparten er hun min beste venn. Og den tredje halvparten vil jeg ha henne tilbake. Men den driter jeg i.

Jeg venter på den dagen da jeg kan akseptere henne som min venn og legge siste rest av forholdet vårt bak meg.

Uka som kommer nå blir spesiell, tror jeg. Jeg skal prøve å ikke bli sittende her hos familien og glo, det har jeg ikke godt av. I slutten av måneden blir det Oslotur, da kommer Fuin hjem fra statene. Det blir godt, henne har jeg savnet. Min aller eldste venn. Ti fåkkings år. Faen, jeg var jo bare en unge. Da får jeg også hengt ut med Thalion, det blir konge. Og Zatharee, som jeg traff ganske tilfeldig men som viste seg å være et godt menneske. Kommer sikkert til å true til meg en kopp kaffe av Ole Peder og. Najs.

Ut over det skal jeg prøve å få hjulene til å gå rundt her i bartebyen. Jeg henger meg på Nora, vi skal rydde opp i livet mitt sammen. Det blir bra.
Ellers har jeg mye folk her som mer enn gjerne slår ihjel tid sammen med meg og hjelper meg å ikke tenke så mye på hvor fælt jeg har det til tider.

Alt i alt har jeg mye å leve for. Akkurat nå, i alle fall.

Cigarro, Cigarro, Cigarro!

Yo-yo-liv. Det ene minuttet er jeg på sammenbruddets rand, det neste er jeg rolig og i balanse.

My cock is much bigger than yours!
My cock can walk right through the door!
With a feeling so pure!
It's got you screaming back for more!

Begynner å mistenke at jeg er bipolar. Ikke på grunn av at det går så mye opp og ned i livet mitt akkurat nå, det har sin naturlige forklaring. Jeg er midt i et samlivsbrudd for faen. Sånt blir det gråt og tenders gnidsel av.
Nei, jeg begynner å mistenke at jeg har vært bipolar i mange år, og at det er grunnen til at jeg har hatt det som jeg har hatt det så lenge.

Men føkk det. Jeg trives med livet mitt. Hadde jeg ikke hatt vondt ville jeg ikke kjent om jeg var i live akkurat nå. You gotta feel that you're alive.

Jeg savner enkelte mennesker i livet mitt, av forskjellige grunner. Enkelte savner jeg fordi jeg vil holde dem og holde dem og aldri slippe taket, fordi de gir livet mitt mer mening og fordi jeg har følelser for dem jeg ikke helt forstår.
Andre savner jeg fordi de har vært der så lenge, og har blitt en del av den jeg er på godt og vondt.
Og noen savner jeg forde de er trivelige, fine å prate med og evner å forstå litt av hva som foregår inni meg akkurat nå. Litt.

Uansett, jeg savner dere alle.

Det er tungt å være tom. Tungt å være ensom. Noen dager er det alt for tungt, og jeg vil enten legge meg ned å bare avslutte hele eksperimentet. Andre dager er det tungt, men godt. Jeg trives med smerte, liker å gå å bære på all faenskapen min. Noen ganger.
Og noen ganger hater jeg så intenst at jeg blir forundret over at verden ikke tar fyr og brenner ned rundt meg.
Men akkurat nå kjenner jeg meg ikke så tom som jeg har gjort tidligere. Ikke fullt så hul og kald, liksom.

Everybody, everybody, everybody living now, everybody, everybody, everybody fucks.
Everybody, everybody, everybody living now, everybody, everybody, everybody sucks.
Everybody, everybody, everybody living now, everybody, everybody, everybody dies.
Everybody, everybody, everybody living now, everybody, everybody, everybody cries.

Ahh. System of a Down.
Fantastisk oppbyggelig musikk. Jeg sitter og hører på ei plate med dem nå, tror det er Mezmerize eller Hypnotize. Vent litt, skal sjekke.
..
Det var Mezmerize.

Så, anyway, jeg har begynt å høre på musikk igjen. Det er godt. God, gammel musikk fra da jeg var yngre, litt ny musikk som snakker til sjelen min, musikk.
Har oppdaget Mastodon (endelig, vil kanskje noen si), og jeg elsker det. Sint musikk er god musikk.
Jeg vil faen ikke ta i musikk som ikke er enten håpløst trist eller fullstendig fitte forbanna. Alt annet er bortkastet tid for meg. Jeg kan ikke sitte og høre på sukekrsøte dritlåter om hvor deilig det er å knulle med hvemdetnåenner som synger, eller hvor deilig den og den dama er, eller de tusen andre møkkatingene plateselskapene spyr ut på oss uskyldige forbrukere og krever våre surt ervervede kronasjer for. Nei, faen heller.
Hvorfor skal jeg betale for å høre på den smørja? jeg driter vel i hva en eller annen hoodneger skal gjøre med den og den dama inne på badet sitt eller hvor det nå er han vil kjøre krembukken i henne. Satan mann, bare pul dama og hold gnålinga di for deg selv!

Det er snålt hvordan jeg kan høre på fåkkings Hatebreed, Slipknot eller Nine Inch Nails (Closer er faen meg rå) og høre om sex, vold og drap og gode greier hele dagen lang. Og elske det. Men straks disse fløtepusene med gulltenner og siklet hengende ut av munnvikene mens de snøvler om hvor deilig rumpa til ei eller annen berte er så blir jeg ille berørt og sitter og vrir meg i stolen og vil helst skru av.
Det har mye med musikken å gjøre. Jeg hører ikke på musikk som høres ut som om den enten ble til ved å spille to sanger fra søttitallet opp hverandre mens man slår på ei bøtte eller hvor producerne kastet to synthesizere på hverandre og tok opp lyden.
Men det er mer enn det. Det er noe med måten disse oterne synger om pulinga si på som bare freaker meg helt ut. De er så forbanna sleske. Når Trent Reznor synger at han vil knulle deg som et dyr så hører du følelsen av desperasjon og vill, uhemmet lyst med et tragisk og smertefullt utfall som han driter fullstendig i der og da. Det er ekte følelser der, ekte menneskelighet. Men disse RnB-mongoene, de skal liksom lure kvinnfolk til å suge på kjøttøksa deres med fløtepus-stemmer og smisking og "urfete" beats.
Faen, de folka som får seg fett på den måten er skada, og de kjerringene som legger seg ned og sprer beina for dem er enda værre.

Jeg mister helt håpet på menneskeheta. Det er ikke mer igjen. Hvis jeg brydde meg om folk rundt meg ville jeg ha tatt livet av meg selv for lenge siden, alt håp er fullstendig ute. Men jeg gir meg faen. Jo flere idioter der ute, jo fåkkings bedre. Misantropen i meg frydes.

Mmm. Hypnotize nå. Fine, fine musikken.

I dag har jeg det helt ok. Jeg hadde en flott dag på mårran. Stod opp i ellevetida, gikk ut og bare hang i sola, gikk og la meg igjen etter ei stund, stod opp på nytt rundt tre eller fire tror jeg og bare hang mer rundt. Deilig å ikke ha en dritt å gjøre. Men ensomt. Så tok dagen ei litt sørgelig vending , og jeg ble sittende og reflektere over hvor ensom jeg er og hvor kjipt det er. Jeg trenger noen å våkne med, som Eggum synger. Trenger et menneske å ligge og holde rundt, og bare fle at alle problemene mine smelter bort, at havet av hat roer seg og at så lenge jeg blir her kommer alt til å ordne seg. Du vet hvem du er.
Men nå er alt ok igjen. Jeg er rolig og i harmoni, hører på gammel musikk jeg ikke har hørt på lenge og koser meg. Akkurat nå er alt fint. Det kommer ikke til å være sånn for bestandig, men akkurat nå.. Fint.

A Soldiers Things

Jeg vil sove i armene dine.

Break your backs and crack your oars, men!

Ny dag. Fåkkings ny dag.

Jeg sitter mutters alene i leiligheta med Mastodon dundrende i luften, varmen tar livet av meg, jeg er steinkåt og passelig smådeprimert, men faktisk i ganske godt humør til meg å være.

Har tilbrakt dagen hos kompiser, mye fin samtale og en flott anledning til å glemme shit.

Men nå kjenner jeg at jeg er sliten. Gidder ikke å skrive så mye eller så dypt i dag, men jeg syntes bloggen virket så ensom.

Faen, jeg vil pule.

Satan.

Sitter i leiligheten min nå, i Trondheim. TrustCompany på laptopen. Lytte, tenke, blø.

Jeg er min egen verste fiende. All min svakhet styrter til forgrunnen, jeg er naken, blottet for mot, integritet, selvrespekt, alt jeg har nå er tap, savn og sorg.
Hvorfor skal det være så vanskelig? Hvorfor er alt jeg ser spor etter det som var, spor etter det som er igjen, spor etter alt hun har dratt inn hit, alt hun har knust inne i meg? Faen. Satan.

Jeg hater henne. Jeg hater henne, jeg elsker henne, hun er min beste venn. Jeg er min verste fiende.

Jeg drikker. Sikkert ikke verdens beste ide, men hva faen skal man ellers gjøre. Jeg kunne grine, men det tjener ikke til noe som helst. Jeg kunne hyle, men ingenting kommer ut.
Akkurat nå vil jeg bare drepe og dø.

Jeg satt på flyet i dag, på vei ned hit, og tenkte på at flyet kom til å styrte mens jeg lo og smilte og så ut på de vakre skyene og den bittelille verden der nede. Misantropen i meg fryder seg hver gang jeg ser for meg folk rundt meg dø. Jeg har det vondt, og jeg vil dele.


Jeg hater det nye livet hennes. Hun har alt jeg vil ha. Hun er vakker, hun kan velge og vrake mellom fantastiske elskere med utrolige kropper som vil gjøre alt for henne, med henne, mot henne. Hun er lykkelig, forelsket i en mann som er mye bedre enn meg. Alt jeg har er dritt, aske og faenskap i bøtter og spann.
Hva er galt med meg? Hvorfor må jeg lyve til meg selv, narre meg selv til å tro at jeg er verdt noe, at livet mitt har mening? Hvorfor er jeg så verdiløs?

Jeg vil ut og drepe noen. Jeg vil ut og dele.

Ingenting er virkelig lenger, ingenting gir mening. Alt jeg trodde om meg selv, om henne, om oss, det går i stykker foran øynene mine. Jeg hater min beste venn, jeg er glad i smerten som river og sliter i meg, som biter store stykker ut av sjelen min og spytter dem i ansiktet mitt med et ekte, medfølende smil om munnen. Hun har sett alt og forstår ingenting.

Hvordan kan jeg fortsette? Jeg har ingenting igjen, jeg har mistet alt. Min selvtillit, min styrke, alt som betyr noe for meg. Jeg har ingen å elske mer. Jeg er naken, tom, alene. Ensom.

Du er min nærmeste venn, du ser meg og forstår meg. Men du ser ingenting. Jeg skulle ønske jeg aldri traff deg, men ingen har noen gang gjort meg så mye godt som du og jeg kan ikke leve uten deg.

Jeg vil ha deg hos meg. Jeg vil ha deg langt unna meg.

Alt er så delt, alt er så vanskelig.

Mer alkohol. Mer støy.
Musikk er terapi.

Trenger noen som ser meg.

La oss bli farlige.

Jeg er den som alt går galt med
Jeg er den som aldri får
Den som strever
Den som faller
Inn til meg kan ingen nå

Faen, jeg er ensom. Trodde dette skulle bli godt, men det finnes ingenting godt med å bli forlatt. Ser frem til en lang uke. Ser frem til mye ild i sjelen. Jeg vil ha Noraen min.

City of a thousand lights

Tromsø, i påvente av Trondheim. Kidsa skal til sitt andre sett besteforeldre sammen med sin mor. Jeg skal chille. Alene.
Godt.

Hva er det egentlig som gir et liv mening? Er det kjærlighet? Et mål? Å realisere seg selv?
Jeg føler at jeg taper uansett, men jeg har lært meg å drite i det. Jeg er en rik mann. Jeg har venner som elsker meg, to barn vakre som jeg forguder og et helt liv foran meg. Likevel klarer jeg ikke å fri meg fra tanken på at uansett hvor tøff hverdagen er nå, kommer den bare å bli værre og værre inntil den dagen hjertet melder pass og jeg sier opp abbonementet. Erfaringsmessig vet jeg at jeg ikke er skapt for lykke. Det funker ikke for meg, jeg blir sløv av det og mister retningssansen. Nå er sansene mine skjerpet, jeg er årvåken og klar, med en iskald klump av kniver i magen. Jo mer jeg lider, jo klarere ser jeg. Dårlig deal? Kanskje, men jeg er vokst opp slik og trives med det.

Tro ikke at jeg sittert og sutrer. Jeg har full kontakt med meg selv, flyter på en bølge av ild, støy og faenskap. Hadde det ikke vært for at jeg har måter å avreagere på og mennesker å henvende meg til ville jeg vært begravd i emosjonell dritt nå. Men det har jeg. Akkurat nå nyter jeg dette. jeg er kommet hjem. Jeg har husket hvordan det er å hate, sett mitt sanne ansikt igjen etter årevis i et selvkonstruert bur. Et vakkert bur, men like fullt et bur.

Vennene mine er navet i livet mitt nå, og barna er grunnen til at det går rundt.
Det går oppover herfra.

Power overwhelming.

Det tar aldri slutt. Det ender ikke. Det bygger seg opp, stiger og stiger, til flammene slikker taket og det ikke er flere hulrom å fylle, ingen flere kroker å skyve det inn i. Det må ut.

Jeg har savnet dette, men jeg hadde glemt hvor vondt det gjør. Ilden er så sterk og ren, så kraftfull og altoppslukende at jeg umulig kan holde den inne. Ingenting kan stoppe den.

Så jeg trenger deg. Jeg fortærer meg selv uten deg. Hadde det ikke vært for deg ville alt gått galt. Alt jeg er og har ville blitt trukket ned i en endeløs spiral av ødeleggelse og smerte, mine nærmeste ville lidd og jeg ville ha mistet det lille jeg har igjen av menneskelighet og intellekt.

Dette er ikke en bønn om hjelp. Jeg er ikke svak. Dette er en tillitserklæring, et utrop i kjærlighet. Uten deg raserer jeg min egen verden, uten deg brenner alt ned.

Ta imot min ild, og du skal få meg.

Og så tilbake til programmet.

Denne bloggen har til nå for det meste handlet om mitt turbulente følelsesliv. Det er i grunnen derfor jeg har den, men det er andre ting jeg vil gjøre med den også.

Som å klage over hvor jævlig, unødvendig dumme folk er.

Så, det foregår en debatt om NRK-lisensen for tiden. Fjern den, sier folk. Vi får bare inn NRK1, men må betale full lisens. Vi betaler for noe vi ikke får. Tilbudet er for dårlig, det er ikke noen morsomme eller bra programer på NRK. For mye sport. For lite serier. For mye ditt, for lite datt, klage klage klage, se på meg jeg er en ignorant, uvitende tulling som ikke vet hva jeg prater om.

Dette trenger å presiseres: Når du betaler lisensen for NRK, betaler du ikke en pris for et produkt. Du betaler en statlig avgift slik at flertallet kan nyte godt av en statlig finansiert tevekanal.

Altså er det ikke snakk om at du betaler for noe du ikke får når du betaler full lisens selv om du bare får inn NRK1. Det er snakk om at du er en siklende mongo. Lisensen er en statlig avgift! Alle som eier et teveapparat betaler lisensen! Det er ikke NRK-prislappen du betaler, du kjøper ikke NRK!

Satan, at det går an å være så inn i hælvette sandblåst i toppetasjen at man ikke skjønner noe så forpult jævla enkelt som en statlig avgift! Hvor vokste dere opp? Under en stein? En skulle jo tro det. Folk som klager over lisensen er vel de samme folka som synes at scooter-jakker er det ypperste av design, mener at å kjøre frem og tilbake mellom to rundkjøringer er prima tidsfordriv og at hvis musikken ikke dunker og kan blastes ut av en sub-woofer så bagasjeromslokket på bilen dirrer så er det ikke ordentlig musikk. JÆVLA IDIOTER! HÆLVETTES FREMSKRITTSPARTISTEMMENDE APEKATTER! SLUTT Å FORPESTE GENPØLEN MIN MED DET SKITNE, UBRUKELIGE ARVEMATERIALET DERES OG KRYP TILBAKE UNDER DE RÅTNE, MOSEGRODDE STEINRØYSENE MØDRENE DERES PULTE DERE FREM I SÅNN AT JEG SLIPPER Å SE ELLER HØRE DERE, DRITTMENINGENE DERES, SØPPELMUSIKKEN DERES ELLER DE FORPULT MOTBYDELIGE BILENE DERES NOEN SINNE IGJEN!

Innavl. Fy faen.

Seriøst, hvis hun har samme mor som deg er det ikke en god ide å knulle henne.

Men jeg er ikke ferdig.

Så, mens jeg jobbet i barnehage her oppe hadde jeg en kollega som hang i miljøene, kan man si. Ei venninne av henne hadde fått barn med en type som viste seg å ikke være den snille, flotte fyren hun trodde han var. Ei vanlig historie, sier du? Joda, det er det. Bortsett fra at fyren het Killer.

Hvem legger seg ned og skrever med beina for en mongo som kaller seg selv for Killer? Hva faen har du å tjene på det? Ser du frem til å få dumme barn? Synes du det er morsomt med biler som har dyrere anlegg enn selve bilen? Jeg bare spør! På ett eller annet tidspunkt må da alle kunne klare å ta et skritt tilbake og tenke "faen, det her er en jævlig dårlig ide du.."

Men nei. Menneskerasen klarer gang på gang å kvele det lille jeg har av tillit til den. Hver gang jeg tror jeg har funnet tilbake min tiltro til mine medmennesker, så kommer det en eller annen kjøttsopp med et eller annet GENIALT utsagn eller en eller annen PREMIEIDÈ og fullstendig utsletter etthvert håp jeg kunne ha om at arten vår ikke er dømt til å for alltid vasse i sin egen ubrukelighet.

Jeg melder meg ut. Dette er min resignasjon. Jeg ønsker med dette å si opp mitt medlemskap i den menneskelige rase. Jeg vil ikke lenger ha noe mer å gjøre med noen av dere.

Peculiarities.

Så sært å se hvordan ting forandrer seg. Hvordan hele elven kan endre kurs ved å flytte en stein. Eller ved å åpne slusene.

Jeg kunne spist verden i dag. Ingen trussel virker for stor eller for uoverkommelig. Verden er mye enklere når alt reduseres ned til grunnleggende konflikter, styrkeprøver, kamper. Da kan alt overvinnes, en eller annen gang.

I dag ligger jeg i krig.  Alt er en utfordring, og jeg vinner alltid. Jeg er sterkere.

Jeg kan ikke fatte hvorfor jeg har vært så svak. Hvorfor jeg har latt meg styre og manipulere. Jeg ser det så klart nå, alt er så enkelt og innlysende. Jeg ser folks behover, ønsker, følelser. Jeg vet hva de vil, hvorfor de gjør det de gjør og hva de vil oppnå. Folk er så jævla gjennomsiktige. Alle er det. Hvorfor har jeg kastet dette bort på å ta meg av andre? På å gi av meg selv uten å få tilbake, tømme meg helt uten å bli fyllt opp?

What a waste. What a fucking waste.

Det står en ildsøyle opp gjennom sjelen min nå.

Våken.

Har du kjent det brenne inne i deg? Vet du hvordan det føles å holde en flamme som ikke vil dø?

Jeg vet.

Jeg har ikke følt meg slik på årevis.

Jeg har umenneskelig styrke nå, jeg er årvåken og energisk, dyrisk og vill, utemmet, uhemmet. Farlig. Akkurat slik jeg liker det. Endelig kan jeg slippe de siste bitene av løgnen, de siste patetiske restene av det jeg gjemte meg bak.

Det spiller ingen rolle hvem jeg er nå, jeg kjenner meg selv for første gang på noe som oppleves som århundrer. Jeg har våknet.

Og jeg har mål. Jeg skal temme beistet i mitt indre, bruke det til å leve igjen og til å bygge opp et liv for meg og de som betyr noe for meg. Hele livet har jeg livnært meg på hat, brukt sinnet mitt til å drive meg fremover. I ungdommen var det det eneste som holdt meg gående, det eneste som gjorde meg i stand til å stå opp om morgenen. Min drivkraft er hat.

Men jeg er ingen ungdom lenger, jeg er en mann. Og jeg vet at ufokusert aggressjon er uproduktiv, vill og skadelig. Ukontrollert hat fører meg ned en vei jeg ikke har vil gå, uansett hvor lyst jeg har.

Men jeg nekter å forsøke å bure meg selv inne igjen, nekter å fange meg selv i et nett av løgner og selvbedrag og gjøre meg selv ufarlig, svak og patetisk. Jeg nekter å tape denne kampen. Så jeg skal temme sinnet mitt, tøyle hatet, holde flammen som ikke vil dø. Og når jeg er under kontroll er verden min til å formes slik jeg vil ha den. Da kan ingen og ingenting stoppe meg.

Ikke engang du. Jeg vet du leser nå. Du skal bli min, det sverger jeg på. Først skal du nekte. Så skal du tvile. Så skal du ville. Og så er du min. Og ingen og ingenting kan stoppe meg.

Faen.

Nå er jeg bekymret for deg. Jeg tenker på deg hele tiden, til og med når jeg ikke burde. Jeg vet at du har det vanskelig nå, like vanskelig som jeg, og at du står foran valg som kan få større konsekvenser enn du aner.

Ikke gjør det. Ikke gi meg den tilfredsstillelsen. Bare la være. Bli lykkelig, ikke fortsett den samme galskapsdansen du har danset i årevis. Bli fri! Døra er åpen!

Jeg har ikke noen tro på at jeg kan forandre deg. Jeg kan ikke hjelpe deg lenger, og det vet vi. Men hvis du ødelegger dette, da har du skuffet meg. Og samtidig gjort meg glad. Men jeg trenger ikke det nå, selv om jeg vil ha det.

Ikke gjør det. Du skremmer meg.

Lyden av bobler som sprekker

Popp.

Der gikk en livsløgn.

Jeg har aldri følt meg så naken som nå, aldri så sårbar. Blodet mitt strømmer ut gjennom øynene, nesen, munnen, huden. Jeg blør ut over hele livet mitt.

Jeg er ikke verdt noen ting i mine egne øyne. Alt jeg er, alt jeg har å tilby er like verdiløst som støv og aske. Hvem kan elske meg? Jeg har lært noe om meg selv som er så vanskelig og brutalt at jeg ikke lenger vet om ærlighet er positivt. Akkurat nå ønsker jeg meg løgnen tilbake. Den kunne jeg i det minste glemme.

Dritt.

Det er kanskje bare en stol med en genser på, men faen den er skummel når lyset er av...

Before the secrets get revealed.

Jeg tenker av og til en del på absolutt moral.

Det onde og det gode i mennesker, og hva det er for noe. Jeg blir aldri hverken konkret eller ego-onanistisk, men jeg tenker en del.

Jeg brukte store deler av min ungdom på å narre meg selv til å tro at jeg var en egoistisk, narcisistisk jævel uten medlidenhet eller nestekjærlighet, en som tok seg til rette og lo av andres smerte. I det siste har jeg blitt mer og mer klar over at det var et selvbedrag, en løgn jeg fortalte meg selv for å gjøre livet mitt enklere og for å rettferdiggjøre den aggresjonen og det hatet jeg følte mot andre.

Som voksen har jeg roet meg ned, funnet meg til rette i verden og blitt mildere. Men det er kun nå i senere tid jeg har blitt var for i hvilken grad jeg har løyet til meg selv.

Og likevel tar jeg meg selv i å tenke på hvilken tilfredsstillelse det er i å ta fra noen noe som betyr noe for dem, kun fordi jeg har mulighet og kan få noe ut av det. Eller å være med på å ødelegge noe som kunne ha blitt vakkert, bare for å gi meg selv kortvarig glede.

Er det det som er menneskelig ondskap? Skadefryd?

Jeg er jo bare snill og god, varm og myk. Jeg liker å kose, elsker å se folk jeg er glad i smile og lever for å hjelpe dem jeg elsker og å gi av meg selv. Hvordan kan jeg være alt dette,  være så omsorgsfull, og samtidig så hjerterå?

For meg er det det ultimate paradokset i mitt liv. Jeg skaper og ivaretar med den ene hånden og ødelegger med den andre.

Det ligger sikkert dyp, fundamental visdom i de ordene, men det driter jeg i. Visdom får man ved å betrakte fra utsiden, ikke fra innsiden. Jeg er midt oppe i det, svømmer rundt i det og dykker ned i det som det passer meg. Jeg flyter. 

Og det er godt.

Blame it on the boogie.

Sex.

Sex plager meg.

Ikke det å ha sex, det er fortreffelig. Men det at det skal være et mål i seg selv. Og at jeg aldri når det målet.

Så, jeg fikk høre her om dagen at jeg har et rykte på meg for å være en ekstremt dyktig elsker. Jøss, det hviskes og tiskes om hvor godt det er å knulle meg, tenker jeg. How cool am I? Ryktet kan ikke ha den største kretsen i verden å utfolde seg i, siden det verserer blant mine nære venner og kamerater, såvidt jeg har skjønt det i alle fall, men kult er det uansett.

Jeg har også opplevelsen av at jeg er dyktig i senga. Ingen har klagd hittil, og jentene gjør vanligvis store øyne og lager overraskede grimaser when I do my thing, noe som vel må kunne sees på som positivt. Det er kult med litt anerkjennelse, det gir litt den "jeg er ti meter høy" følelsen jeg pratet om i går. Pluss at det finnes ikke noe som er så svakt og sårbart som egoet.

Jeg har merket meg at den største frykten jeg har i forhold til bruddet er hennes nye elskere og hvordan deres prestasjoner og evner måler seg opp mot mine egne. Kort sagt, hvem er det mest episke ligget, han eller jeg. Det er snodig, for jeg har aldri brydd meg om slike ting før, men ett eller annet veldig primalt og maskulint i meg føler seg truet av hele opplegget.

Hvorfor er det så viktig å være den dyktigste elskeren? Å ha den største kuken, å gi de beste orgasmene, å holde ut lengst, å være best? Hva er greia? Kan vi ikke bare pule?

Det handler nok, som det meste annet, om selvfølelse og selvtillit. Når et forhold er over vil man gjerne ut av det med flagget høyt hevet, og en av prestasjonene man kan ta med seg videre, en av de udelt positive tingene (om man er heldig) er sexen. Da vil man gjerne vite at man har utrettet noe stort, godt og kanskje også litt viktig. At det var godt å ligge med meg, at jeg var flink og ga henne noe fint og godt.

Jeg ble nylig stilt ansikt til ansikt med den frykten for den som skal komme og være bedre enn meg, og det var ikke så skremmende. Sex kan egentlig ikke måles og rangeres (vel den kan det, men ikke så veldig nyansert; du har pule-en-død-fisk-sex, helt gjennomsnittlig sex, bra sex og fullstendig ukontrollerbart episk sex), og det viste seg at mine prestasjoner og hans var så forskjellige at de ikke kunne sammenlignes i annet enn at de endte med at hun kom og var utslitt og tilfreds. Monsteret var en stol med en genser på.

En annen ting er dette med å skaffe seg sex. Satan, for et leven. For et stress. Jeg var på byen i går med en kompis og bare pilsa litt (han drakk alkohofritt som designert sjåfør, og var kledelig misunnelig på mitt velsmakende, alkoholfulle Mack-øl) mens jeg så på alle gorgene ("Se mamma, en fraggel!") og takrasene som kler seg i åletrange topper, klasker maling og lakk i trynet og går ut for å skuffe seg selv og bli deprimerte hver helg. Vi hadde det egentlig ganske gøy. Diskuterte atomkrig, zombie-apokalypsen, hva som er galt med innovasjon norge og hvorfor føydalismen er den ultimate regjeringsform.

Og mens jeg sitter der og ler med ølglasset i hånden så ser jeg ut over den patetiske lille folkemengden som etterhvert begynner å samle seg på uteplassen i påvente av rushet som ventet rundt tolv og all "moroa" de skulle ha, og innså at jeg med stor sansynlighet ikke vil kunne få med meg noen andre enn gorgene og takrasene med hjem hvis jeg gikk inn for det.

Det føltes ut som et tap.

Jeg er ikke en kresen mann. Fitte er fitte, og jeg er av de som synes kvinnekroppen er vakker i alle sine variasjoner. Så lenge kjerringa ikke er skikkelig overvektig eller ubeskrivelig groteskt stygg så skal jeg nok få den både opp og inn og ha det ganske godt i prosessen.

Likevel føler selv jeg at jeg har visse standarder, og de jentene jeg satt og bevitnet i går kveld var alt annet enn attraktive.

Men sånn er det altså å være meg. Halvfeit, nerdete og spesiell. De pene jentene vil ikke hverken vedkjenne seg meg eller ta på meg, og de stygge vil jeg slett ikke ha. Jeg er ikke en stygg fyr, det vil jeg ikke påstå. Faktisk er jeg ganske sjarmerende og kjekk, på min egen måte. Men jeg kan ikke det spillet folk spiller, jeg skjønner ikke reglene og jeg får ikke til å spille det med innlevelse og flyt. Vet ikke hva jeg skal si, hvordan jeg skal opptre, hva jentene vil høre, hvordan jeg får dem med hjem.. Så jeg har begynt å gi litt faen, noe som fører til at jeg nok kommer til å få meg langt sjeldnere pult enn jeg har behov for.

Så jeg har begynt å saumfare vennekretsen min etter villige jenter, med varierende hell. Det har gitt resultater, behagelige resultater, men jeg vet egentlig ikke om det er et dommedagsprosjekt som kommer tilbake og biter meg i ræva eller om det er den beste ideen noensinne. Sansynligvis er det en middelmådig ide som kan ende opp med å bli litt ubehagelig i lengden. Men jeg har veldig spesielle venner.

Men det at andre får seg pult i bøtter og spann, det svir litt. At folk, nære folk, får tilbud om firkanter og trekanter i øst og vest og blir sjekket opp av både jenter og gutter som de kan kline med på byen og hvor de nå ellers måtte ønske det og har folk som kaster seg over dem for å få/gi telefonnumre.. Det er surt, når jeg selv har det som jeg har det. Og det er deprimerende, når jeg og godt kunne tenke meg å leve slik, men er stuck med det jeg er stuck med. Han sære, koselige typen. Jeg vil ikke være han sære, koselige typen. Jeg vil være han der mørke, mystiske typen som alle har lyst til å knulle.

Fat chance.

Men, men. Mitt liv som han sære, koselige typen har gitt meg mange gode venner. Det er en styrke og en verdi i seg selv. Og det er ikke akkurat som om jeg forventer å aldri knulle igjen så lenge jeg lever. Det skal vi nok alltids ordne. Jeg har prosjekter jeg har tro på, for å si det sånn.

Bliss.

En god, kjent stemme som forteller meg ting jeg vet fra før.

Kjærlighet. Ærlighet. Tillit.

Sannhet.

Livet mitt er godt.

A mind is a terrible thing to taste.

Faen. Yo-yo-liv.

Nå går ting fort. På to dager har jeg gått fra bunnen til skyene. Er det meningen at det skal gå så fort, eller er jeg et føkkings unikum?

Jeg drømmer nå, våger nesten å håpe. Flyter på sommerfugler i magen, kjenner på hvordan det er å tillate seg selv den friheten. Ikke lenger nedtrykt, undertrykt, slave av et annet menneskes følelsesliv, min egen jævla herre.

Og samtidig sin egen slave.

Dæven, det kribler. Jeg sitter og kjenner på det nå, det knyter seg i magen på en god måte for første gang på.. På dritlenge. Nå vil jeg leve.

Jeg er kanskje ikke så jævla dum allikevel..

This is your life, the sequel.

Ro. Fred. Litt sykt i kantene, men fredfyllt.

Jeg har begynt å akseptere nå.  Begynt å gå videre.

Jeg har sluppet henne fri, jeg har sluppet meg selv fri, og selv om jeg nok kommer til æ kravle inn i buret igjen vet jeg at døren er åpen.

Det er ikke så vondt lenger. I dag. Nå.

...

Faen, så dum jeg er..

Jesu Christo, un crocodillo!

Hvordan er det mulig å gå fra så lavt til så høyt på bare noen timer?

I går var verden en dass, i dag er jeg ti meter høy med rak rygg og hodet høyt hevet. Det hjelper å føle seg begjært, at det er noen der ute som vil ha en. Satan altså, jeg trenger det.

Og venner, venner hjelper. Folk i oslo som ringer en midt på dagen sånn helt uten videre for å høre hvordan det går og prate litt skjit, venner som poker en på facebook bare for å høre hvordan formen er, til og med han ene tullingen som ringte meg fra en pub hvor han satt og drakk øl for å høre om han skulle komme kjørende og hente meg, bare for å innse midt i invitasjonen at han sitter på en pub og drikker øl.. Jeg elsker deg mann, men du er en kronidiot.

Det er mye i livet sitt man vil ha kontroll på. Noen ganger er det dritviktig å lytte til vennene sine, fordi sannheten er vanskelig å se når den gjelder en selv. Men jeg vet ikke. Jeg tror jeg bare lar ting flyte, og ser hva som føles naturlig der og da. Hvem vet, kanskje hun forbauser meg..

This is your life on drugs.

Det river og sliter i meg, jeg har et enormt jævla åpent sår inni meg som blør ut over alle de fine bildene jeg har malt og alle de flotte tankene jeg har tenkt og farger hele mitt indre univers rødt og jævlig.

Jeg er lei av å være snill, lei av å være hyggelig og koselig og omtenksom og følsom og empatisk og faen i helvette jeg er så lei!

Jeg har lyst til å rope og kjefte, til å fortelle folk akkurat hva jeg føler om dem og hva jeg mener og tenker og jeg er lei, lei, lei!

SATAN!

Men i hælvette da!

At det skal være så vanskelig.

Nå har jeg semesterregistrert meg og registrert utdanningsplanen for de neste to semestrene. Bare drittfag og bajs å velge mellom, så dette blir to skikkelige jallasemestre på rappen. Jippi. Og når jeg skulle betale semesteravgiften presterte jeg å bestille en føkkings giro i stedet for å betale med nettbank, så det kommer til å ta tusen år før stipendsøknaden min er ferdigbehandlet. The joy. The fucking joy.

I tillegg måtte jeg ringe "eks"kona fjortitolv ganger for å få opplysninger om peronnummer, fødselsdato, fødested, fødselsvekt, oldemors pikenavn og grandtante Tuttas blodtype for å få møkka i havn.

Jeg hater verden. 

This is your life.

Intertubene. Hello world.

Så, jeg har bestemt meg for å blogge. Har masse grums inni meg som må ut, og hvilket bedre sted å få dritten ut enn en blog?

Where to begin.. Jeg og kona skal skilles. Kone i ett år, samboer i fem, to unger. Et kjærlighetsliv som aldri fungerte, selvbedrag, løgn, masse vonde følelser som kapsler inn et nært vennskap i en hatefull cyste av faenskap og dritt. Best å bare drepe driten, sant?

Hadde det bare vært så vel. Driten er nemlig det beste jeg noen gang har hatt. 

Så hva gjør man da, når verden roterer og blir til dritt, når grunnfjellet svikter under føttene og alt snus på hodet?

Jeg tenker, føler og venter på at ting skal bli bedre.

Hun har gått videre, leter etter nye mennesker å dele livet med og har det deilig med å være bare seg selv. Hvordan takler man det? Jeg mener FAEN! Det har gått, hvada, en måned siden vi gjorde det slutt, og så sitter hun i min leilighet, på min sofa og kliner med en eller annen tulling fra jobben sin og det er liksom greit!? JESUS FUCK! Vi er fortsatt gift, for helvette.

Men det er greit. Jeg lever videre, og jeg vil så inderlig at hun skal være lykkelig. Bruker mye av meg selv på å hjelpe henne gjennom sine følelser, snakke henne gjennom forholdet til han andre fyren og gi henne av meg selv. Jeg gir av meg selv hele tiden. Og hun gir tilbake, for første gang siden jeg traff henne for fem år siden. Vi prater sammen, noe vi aldri kunne før.

Det er så kjipt å se på at hun har blitt til den fargerike jenta jeg forelsket meg i, men som ikke er forelsket i meg lenger.

Så nå går jeg rundt og svimer. Jeg er i balanse, men det er stort sett fordi det er like mye dritt i begge skålene. Noen dager er drit tunge. Jeg gråter meg i søvn mange netter, sitter med en bedriten følelse inni meg de fleste dagene, klarer ikke å ta meg av ungene.. Jeg sliter.

Jeg er hul inni meg. Hul, iskald og hard.

Men samtidig har jeg det ganske fint. Noe vondt er over, og jeg angrer ingenting. Hun er fremdeles min næreste venn, vi har delt så mye sammen og gitt hverandre så mye av oss selv, vi har to vakre sønner sammen og deler et familiebånd som aldri kan brytes. Det er fint. Nå er vi fri, begge to, til å leve våre egne liv og bli de menneskene vi trenger å være. Og det er fint.

Så hvorfor føler jeg meg så jævlig i dag da? Det kommer nok til å ta en stund dette.

Heldigvis har jeg venner.