Cigarro, Cigarro, Cigarro!

Yo-yo-liv. Det ene minuttet er jeg på sammenbruddets rand, det neste er jeg rolig og i balanse.

My cock is much bigger than yours!
My cock can walk right through the door!
With a feeling so pure!
It's got you screaming back for more!

Begynner å mistenke at jeg er bipolar. Ikke på grunn av at det går så mye opp og ned i livet mitt akkurat nå, det har sin naturlige forklaring. Jeg er midt i et samlivsbrudd for faen. Sånt blir det gråt og tenders gnidsel av.
Nei, jeg begynner å mistenke at jeg har vært bipolar i mange år, og at det er grunnen til at jeg har hatt det som jeg har hatt det så lenge.

Men føkk det. Jeg trives med livet mitt. Hadde jeg ikke hatt vondt ville jeg ikke kjent om jeg var i live akkurat nå. You gotta feel that you're alive.

Jeg savner enkelte mennesker i livet mitt, av forskjellige grunner. Enkelte savner jeg fordi jeg vil holde dem og holde dem og aldri slippe taket, fordi de gir livet mitt mer mening og fordi jeg har følelser for dem jeg ikke helt forstår.
Andre savner jeg fordi de har vært der så lenge, og har blitt en del av den jeg er på godt og vondt.
Og noen savner jeg forde de er trivelige, fine å prate med og evner å forstå litt av hva som foregår inni meg akkurat nå. Litt.

Uansett, jeg savner dere alle.

Det er tungt å være tom. Tungt å være ensom. Noen dager er det alt for tungt, og jeg vil enten legge meg ned å bare avslutte hele eksperimentet. Andre dager er det tungt, men godt. Jeg trives med smerte, liker å gå å bære på all faenskapen min. Noen ganger.
Og noen ganger hater jeg så intenst at jeg blir forundret over at verden ikke tar fyr og brenner ned rundt meg.
Men akkurat nå kjenner jeg meg ikke så tom som jeg har gjort tidligere. Ikke fullt så hul og kald, liksom.

Everybody, everybody, everybody living now, everybody, everybody, everybody fucks.
Everybody, everybody, everybody living now, everybody, everybody, everybody sucks.
Everybody, everybody, everybody living now, everybody, everybody, everybody dies.
Everybody, everybody, everybody living now, everybody, everybody, everybody cries.

Ahh. System of a Down.
Fantastisk oppbyggelig musikk. Jeg sitter og hører på ei plate med dem nå, tror det er Mezmerize eller Hypnotize. Vent litt, skal sjekke.
..
Det var Mezmerize.

Så, anyway, jeg har begynt å høre på musikk igjen. Det er godt. God, gammel musikk fra da jeg var yngre, litt ny musikk som snakker til sjelen min, musikk.
Har oppdaget Mastodon (endelig, vil kanskje noen si), og jeg elsker det. Sint musikk er god musikk.
Jeg vil faen ikke ta i musikk som ikke er enten håpløst trist eller fullstendig fitte forbanna. Alt annet er bortkastet tid for meg. Jeg kan ikke sitte og høre på sukekrsøte dritlåter om hvor deilig det er å knulle med hvemdetnåenner som synger, eller hvor deilig den og den dama er, eller de tusen andre møkkatingene plateselskapene spyr ut på oss uskyldige forbrukere og krever våre surt ervervede kronasjer for. Nei, faen heller.
Hvorfor skal jeg betale for å høre på den smørja? jeg driter vel i hva en eller annen hoodneger skal gjøre med den og den dama inne på badet sitt eller hvor det nå er han vil kjøre krembukken i henne. Satan mann, bare pul dama og hold gnålinga di for deg selv!

Det er snålt hvordan jeg kan høre på fåkkings Hatebreed, Slipknot eller Nine Inch Nails (Closer er faen meg rå) og høre om sex, vold og drap og gode greier hele dagen lang. Og elske det. Men straks disse fløtepusene med gulltenner og siklet hengende ut av munnvikene mens de snøvler om hvor deilig rumpa til ei eller annen berte er så blir jeg ille berørt og sitter og vrir meg i stolen og vil helst skru av.
Det har mye med musikken å gjøre. Jeg hører ikke på musikk som høres ut som om den enten ble til ved å spille to sanger fra søttitallet opp hverandre mens man slår på ei bøtte eller hvor producerne kastet to synthesizere på hverandre og tok opp lyden.
Men det er mer enn det. Det er noe med måten disse oterne synger om pulinga si på som bare freaker meg helt ut. De er så forbanna sleske. Når Trent Reznor synger at han vil knulle deg som et dyr så hører du følelsen av desperasjon og vill, uhemmet lyst med et tragisk og smertefullt utfall som han driter fullstendig i der og da. Det er ekte følelser der, ekte menneskelighet. Men disse RnB-mongoene, de skal liksom lure kvinnfolk til å suge på kjøttøksa deres med fløtepus-stemmer og smisking og "urfete" beats.
Faen, de folka som får seg fett på den måten er skada, og de kjerringene som legger seg ned og sprer beina for dem er enda værre.

Jeg mister helt håpet på menneskeheta. Det er ikke mer igjen. Hvis jeg brydde meg om folk rundt meg ville jeg ha tatt livet av meg selv for lenge siden, alt håp er fullstendig ute. Men jeg gir meg faen. Jo flere idioter der ute, jo fåkkings bedre. Misantropen i meg frydes.

Mmm. Hypnotize nå. Fine, fine musikken.

I dag har jeg det helt ok. Jeg hadde en flott dag på mårran. Stod opp i ellevetida, gikk ut og bare hang i sola, gikk og la meg igjen etter ei stund, stod opp på nytt rundt tre eller fire tror jeg og bare hang mer rundt. Deilig å ikke ha en dritt å gjøre. Men ensomt. Så tok dagen ei litt sørgelig vending , og jeg ble sittende og reflektere over hvor ensom jeg er og hvor kjipt det er. Jeg trenger noen å våkne med, som Eggum synger. Trenger et menneske å ligge og holde rundt, og bare fle at alle problemene mine smelter bort, at havet av hat roer seg og at så lenge jeg blir her kommer alt til å ordne seg. Du vet hvem du er.
Men nå er alt ok igjen. Jeg er rolig og i harmoni, hører på gammel musikk jeg ikke har hørt på lenge og koser meg. Akkurat nå er alt fint. Det kommer ikke til å være sånn for bestandig, men akkurat nå.. Fint.