Advarsel

Dette er mine tanker akkurat nå, ikke mine meninger. Denne bloggen er min sikkerhetsventil, og innholdet er eder, galle og sjelelig oppkast, hårballer fra min psyke som hostes, harkes og kastes opp på internettet sånn at jeg kan få all dritten min UT og slipper å gå å bære på det. Dette er ikke et angrep, det er selvforsvar. Du er advart.

onsdag 10. september 2008

And we were never alive, and we wont be born again.

Jeg så Eternal Sunshine of the spotless mind i dag. 
Jeg gråt.

Jeg vil så inderlig gjerne glemme alle de fine tingene. Slette alt, så bare det vonde er igjen og jeg kan hate. Men det går ikke. Det var så mye godt, så mye som var vakkert og fint og varmt og spennende og som fikk meg til å smile og le. Ingenting av det er igjen. Alt er ødelagt nå.

Vanskelig. Alt er vanskelig. Jeg klarer ikke å samle tankene mine lenger. Jeg ser ikke klart. De gangene jeg klarer å tenke, er jeg så deprimert at jeg ikke ser noe tydelig, jeg hater alt og alle og vil at alle skal dø eller bli borte og jeg kan være i fred og være lykkelig sammen med de jeg elsker. Og når jeg er lykkelig er jeg så ekstatisk at jeg bare går og smiler og ler, og ser på pene trær og småfugler som hopper langs bakken og gult løv som daler ned som et regn av farge og gatemusikere som spiller så pent at til og med tiggere på gaten stopper opp og gir dem penger. Og jeg ler og smiler og hopper og alt er så vakkert og rent og pent og ingenting gir mening og det er fantastisk og befriende. Og da tenker jeg ikke på noen ting. Jeg klarer ikke å tenke lenger, stort sett. Det blir bare rot og kaos.

Jeg vil ha henne ut av hodet mitt. Hun er over alt, jeg klarer ikke å fokusere. Men uansett hva jeg gjør klarer jeg ikke å jage henne. Hun har revet livet mitt i stykker. Jeg har revet livet mitt i stykker.
Jeg vil ha alt ugjort.

Bury all your secrets in my skin
Come away with innocence, and leave me with my sins
The air around me still feels like a cage
And love is just a camouflage for what resembles rage again

So if you love me let me go
And run away before I know
My heart is just to dark to care
I cant destroy what isnt there
Deliver me unto my fate
If Im alone I cannot hate
I dont deserve to have you
My smile was taken long ago
If I can change I hope I never know

I still press your letters to my lips
And cherish them in parts of me that savor every kiss
I couldnt face a life without your light
But all of that was ripped apart when you refused to fight

So save your breath, I will not hear
I think I made that very clear
You couldnt hate enough to love
Is that supposed to be enough?
I only wish you werent my friend
Then I could hurt you in the end
I never claimed to be a saint
My own was banished long ago
It toook the death of hope to let me know

So break yourself upon my stones
And spit your pity in my soul
You never needed any help
You sold me out to save yourself
And I wont listen to your shame
You went away, your all the same
Angels lie to keep control
My love was punished long ago
If you still care dont ever let me know.

Ingen kommentarer: