Faen. Yo-yo-liv.
Nå går ting fort. På to dager har jeg gått fra bunnen til skyene. Er det meningen at det skal gå så fort, eller er jeg et føkkings unikum?
Jeg drømmer nå, våger nesten å håpe. Flyter på sommerfugler i magen, kjenner på hvordan det er å tillate seg selv den friheten. Ikke lenger nedtrykt, undertrykt, slave av et annet menneskes følelsesliv, min egen jævla herre.
Og samtidig sin egen slave.
Dæven, det kribler. Jeg sitter og kjenner på det nå, det knyter seg i magen på en god måte for første gang på.. På dritlenge. Nå vil jeg leve.
Jeg er kanskje ikke så jævla dum allikevel..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar