My whole existence is flawed.

Jeg kommer til stadighet tilbake til dette med sex.

Så, jeg liker sex da. Faktisk trenger jeg sex for å fungere. Uten går jeg på veggene. Og da mener jeg ikke sånn "haha, jeg har ikke hatt sex på lenge, jeg er skikkelig desperat." Nei, jeg blir sykelig deprimert, mister troen på meg selv og slutter å fungere som menneske hvis jeg blir tvunget til å gå lenge nok. Trykket bygger seg opp helt til jeg ikke holder ut lenger, og da må ting skje ganske så nådeløst fort. Runking funker ikke, det blir som å ta paracet mot et beinbrudd.

Men det ligger mer bak det også. Jeg har mye selvtillit investert i sexen min. Jeg ser på meg selv som en dyktig elsker, en forestilling som har blitt utfordret og krenket i det siste, på grunn av omstendighetene rundt bruddet. Jeg har vært ganske langt nede på det punktet, noe som igjen har redusert min generelle selvfølelse.
Vel, jeg er tilbake!
Jeg har hatt sex igjen, og det svingte, rocket og var totalt fantastisk. Og det var kun min fortjeneste (ikke et vondt ord om vedkommendet jeg hadde meg med, men denne gangen handlet det kun, utelukkende og bare om meg). Og med den gode opplevelsen kom også selvbildet tilbake. Det handler ikke bare om å føle seg begjært, selv om det er en del av det. En stor del. Nei, for meg handlet det om å innse at jeg har evnen til å kontrollere situasjonen, til å ta makten over sexen så å si.
Jeg har erfaring. Jeg er kanskje ikke verdens mest erfarne elsker, (jeg har vel hatt et sted mellom ti og tolv kvinner), men jeg vet hvordan kvinnekroppen fungerer, hvor ting ligger og hva jeg skal gjøre. Nå er jo det riktig nok en vanlig ting å påstå, jeg innser det. Men jeg velger allikevel å tro at jeg er relativt dyktig i elskovens håndtverk. Det virket ihvertfall som om hun jeg hadde sist satte veldig stor pris på arbeidet mitt.
Men det mest fantastiske var allikevel ikke hvordan jeg presterte for hennes del, men at jeg presterte for min. Det er der selve kjernen, selve poenget i denne utleveringen ligger. Det å tørre å ikke tenke negativt, det å ta fullstendig kontroll, å være sjef å dominere et annet menneske. Ikke fordi hun var redd, men fordi hun ønsket å bli dominert.

The awesome.

Så kommer vi til den andre siden av mynten. Nemlig intimitet.
Sex og intimitet går hånd i hånd for meg, men de ukontrollerbare behovene mine handler ikke om intimitet. Kos er ikke noe jeg har et sprengende behov for, slik jeg har behov for å knulle. Behovet for nærhet sniker seg innpå meg når jeg er ensom og alene. Og jeg er veldig ensom og alene for tiden. Det hender ofte at jeg legger meg ned og griner fordi jeg savner å ha noen å holde rundt, noen å ligge inntil og sovne sammen med, noen å kysse om morgenen. Jeg er så ensom, og savnet etter et menneske å være nær kan bli nærmest uutholdelig til tider. Ganske ofte i det siste faktisk.
Og det behovet er vanskeligere å fylle.

Jeg kan gå ut og få sex, det problemet har jeg faktisk løst på mer eller mindre permanent basis ser det ut til. Men nærhet, kos, hud, noen å holde.. Det er det værre med. Jeg har rett og slett behov for kjærlighet. Og jeg kan ikke gå ut på byen og si "hei, vil du bli med meg hjem og bare kysse og kose og sove sammen med meg mens jeg holder rundt deg?" Av en eller annen grunn ser jeg for meg at det kommer til å funke enda dårligere enn "hei, blir du med meg hjem for å knulle?"

Ikke for det, den har funket for meg før..

Men uansett, poenget mitt er at jeg er ensom og trenger nærhet.

Jeg vet ikke om jeg vil ha en ny partner. Om jeg finner en jente i morgen som vil ha meg og som jeg vil ha, da kan det godt hende at jeg bare lar ting skje. Men akkurat nå, sånn som ting er, så vet jeg ikke. Jeg driver jo å sjekker muligheter rundt omkring, men når alt kommer til alt så aner jeg rett og slett ikke om jeg er klar for det. Jeg skulle virkelig ønske at jeg var det, men jeg vet ikke.

Men gudene skal vite at jeg savner å kjenne den varme huden til et annet menneske inntil min egen kropp.