Advarsel

Dette er mine tanker akkurat nå, ikke mine meninger. Denne bloggen er min sikkerhetsventil, og innholdet er eder, galle og sjelelig oppkast, hårballer fra min psyke som hostes, harkes og kastes opp på internettet sånn at jeg kan få all dritten min UT og slipper å gå å bære på det. Dette er ikke et angrep, det er selvforsvar. Du er advart.

tirsdag 23. juni 2009

Into the black hole.

Jeg flytter i morgen. Ut av hybel, inn i leilighet.
Det blir rart å skulle bo "hjemme" igjen, etter å ha vært borte derfra i et år. Jeg vet ikke helt hva jeg syns om det. Det er jo bra, bevares. Jeg får min egen plass å bo, som ikke er et hull i bakken. Men samtidig er det så mange minner i det hjemmet. Jeg har opplevd så mye der, både godt og vondt, og jeg er usikker på hva det kommer til å gjøre med meg.

Jeg spiller mye World of Warcraft for tiden. Mest fordi det er en fin måte å ikke tenke på, men også fordi det er gøy. Av mine tre hobbyer (rollespill, Magic og dataspill) bruker jeg mest tid på WoW for tiden. Forståelig nok, siden alle folkene jeg spiller med er på ferie. Jeg lurer på om det gjør meg asosial, men det gidder jeg ikke å tenke så forferdelig mye på.

onsdag 10. juni 2009

And suck all the blood out of the soil.

Faen, jeg føler meg så jævlig.
Jeg har gjort ting jeg angrer på. Det har alle. Men mine ting gir liksom ikke slipp på meg. De gnager og gnager, og alt jeg kan gjøre er å sitte og ta imot.

Faen som jeg hater livet.

Så, jeg er ute. Jeg er fri, frank, herman, børre... Hvem som helst. Det er godt å leve igjen, godt å ikke ha låste dører rundt meg, godt å ikke bo på en institusjon og ha masse folk rundt meg som jeg ellers ikke ville sett på to ganger. Ikke at de har vært dårlige mennesker, men jeg foretrekker mine egne venner.

Og nå står jeg midt i et vakuum. Jeg har ingen rutiner mer, jeg har ingen som passer på meg, vekker meg om morgenen, gir meg mat og sier når jeg skal sove og når det er på tide å ta medisinene mine. Jeg har bare meg.
Det er ganske surrealistisk å ha blitt avhengig av et støtteapparat, å ha blitt institusjonalisert.

Jeg håper jeg klarer meg på utsiden.

fredag 5. juni 2009

I just looked myself straight in the eye.

Så, jeg er rik.
Jeg fikk (endelig) rehab-pengene mine. Den nette sum av 60 000 hviler nå trygt på kontoen min, i påvente av å bli hensynsløst brukt opp etterhvert som tiden går. Jeg har allerede kjøpt fire cd-plater, ei bok og fem tegneseriehefter.

Det merkelige med å få penger etter å ha gått blakk i en evighet er at nå har jeg ikke lyst på alle de tingene jeg gikk og siklet etter da jeg ikke hadde penger. Ikke i det hele tatt.

Jeg har tenkt mye på penger den siste tiden. Penger er en løgn. Alle godtar den, men det er en løgn. Pengene er bare verdt noe så lenge alle er enige i at de er det. Uten folks støtte er penger bare papir og metallstykker. Det er en av livets enorme løgner, presset ned i halsen vår av Systemet.
Frihet er en annen av de store løgnene. Rettferdighet. Patriotisme. Kjærlighet. Alt er løgn.

Det verste er at Systemet ikke er en global konspirasjon. Det finnes ikke et mørkt kontor hvor mektige menn ler ondskapsfullt mens de tvinner bartene sine og planlegger verdensovertagelse.
Systemet er en idiotgud, en hjerneløs, poengløs maskin uten mening eller tanke. Den er ikke konstruert av noen. Hvis den er det, er den konstruert av oss alle. De som kjøper løgnen mater maskinen, oljer tannhjulene og lar seg selv bli most og spyttet ut.

Chuck Palahniuk har et sitat jeg liker: "Big Brother isn't watching, he's singing and dancing."
Vi er alle slaver av underholdningsindustrien. Det finnes et skjult budskap i alt vi ser og tar inn. Kjøp løgnen. La oss hypnotisere deg. La oss eie deg. Du elsker oss.
Idiotguden eier oss. Vi har solgt sjelen vår, fylt hodene våre med løgn og gitt oss selv vekk gratis til en hjerneløs maskin som lever inne i oss alle.

Mote. Popkultur. Dritt.