Can you add color inside these lines.

Tall. Tall skremmer meg. Verden er fyllt av tall, og jeg klarer ikke å henge med.

Jeg har enorme pengeproblemer for tiden. Ingen inntektskilde, dagpasient på tulleriet og må kjøpe maten selv, husleie og telefon som må betales (har allerede betalt telefonen dog, og husleia er ikke kommet enda, but still..). Jeg har en nav-søknad om rehab-penger inne, men vi vet jo alle hvordan nav er...

Så her sitter jegf altså, med ubegripelig lite penger og mild panikk.

Og midt oppi alt dette savner jeg kjæresten min.

Fikk vite i dag at ekskona skal flytte sammen med den nye typen sin, og bo med ham og barna. JEg vet ikke hva jeg synes om det. på den ene siden er det ikke så mye jeg kan gjøre med det, og jeg har en enkel leveregel om sånne ting: Hvis du kan forandre det, hvorfor bekymre seg; hvis du ikke kan forandre det, hvorfor bekymre seg? På den andre siden er jeg livredd for å bli erstattet som far. Jeg er livredd for at barna skal knytte seg så mye til denne fyren at de forsvinner litt for meg. Rent intellektuellt vet jeg jo at en far aldri kan erstattes, og at jeg er faren deres uansett hva. Men det er fortsatt ubehagelig, og jeg blir bekymret og redd av det.

Og midt oppi alt dette savner jeg kjæresten min.
Vi skal tilbringe 17. Mai-helga sammen, og jeg gleder meg villt til det. Det går såpass lang tid mellom hver gang vi ser hverandre at jeg akkurat rekker å bli desperat rett før hun kommer.
Men men.
Alt går nok bra til slutt.

Dancing bears of eroticism

Alene i Tromsø, i leiligheten til brodern. Serj Tankian fyller hodet mitt med vakker støy.

Skal ned til Trondheim snart, men jeg har noen dager her sammen med kjæresten min før den tid. Gleder meg voldsomt, det er et tomrom som fylles hver gang jeg ser henne.

Jeg sitter her og ser ut over lysene, uten å egentlig tenke eller føle så mye. Og det er godt, på en underlig, tom måte.

Jeg har tenkt en del på verdens undergang i det siste. Ikke minst på grunn av Trent Reznors geniale album Year Zero, som har en fiktiv dommedag som tema.
Av og til får jeg litt dårlig samvittighet av å ha brakt barn til denne verden. Jeg har lenge operert med en tidsramme for harmageddon på ca. 30 år. Jeg ser ikke for meg at verden kan vare særlig mye lengre. Ett av tre ikke gjensidig utelukkende scenarier kommer innen kort tid til å radikalt endre måten verden fungerer på, og kanskje skape en global revolusjon, et dommedagsscenarie.
Global økonomisk kollaps.
Tredje verdenskrig.
Massive naturkatastrofer.

Hver av disse tre kan forårsake/forsterkes av de to andre.

Verden er i ferd med å gå under. Hvordan har DU tenkt til å tilbringe de siste dagene dine?

All the black is really white.

Jeg sitter i stua hjemme hos familien. Har nettop drukket et glass god rødvin, sett en episode av House og deler av en forsåvidt spennende fotballkamp.
I teorien burde jeg ha det svært godt.
Det er noen ting som er gode. De fantastiske foreldrene mine, barna mine.. og kjæresten min, selv om hun er ganske langt unna nå.

Men jeg klarer liksom ikke å kjenne så mye. Jeg er litt tom. Ikke så tom som jeg har vært før, når alt var som verst, men ganske tom.

Jeg savner kjæresten. Selvsagt gjør jeg det. Hun fyller livet mitt med glede når jeg er sammen med henne, en følelse jeg ikke har hatt på mange år.

Men likevel, på tross av alt det, kjenner jeg meg tom. Jeg har mest av alt lyst til å gå ut og ta meg en røyk, og bare være alene og hul invendig.
Så det skal jeg gjøre nå. Rett etter at sangen er ferdig.

Sånn. Jeg har det faktisk bedre nå. Det blir et avbrekk, et lite zen-øyeblikk. Bare meg og stjernehimmelen liksom.

Dette skal gå bra, tror jeg.