Breathe life inside your heart of stone.

Faen.
Jeg driver inn i et helvette igjen. Alt ser så fordømt håpløst ut, og jeg bare flyter rundt i dritten uten mål og mening. Back to square one. Start from scratch.

Alt skal være så fordømt vanskelig. Livet er fullt av kan ikke, vil ikke, får ikke, bør ikke. Jeg vil leve fritt og bekymringsløst, flytende på en sky av lykke. I stedet må jeg vasse i dritt.
Flott. Supert.

Akkurat da jeg trodde jeg hadde det bra, kom livets harde realiteter og sparket meg i ryggen. Typisk, vil jeg tørre påstå. Alt er så jævla typisk.

Jeg har det ikke bra. Jeg sier jeg har det bra, men det er ikke sant. Det er bare noe man sier når folk spør. Hvordan har du det? Jo takk, bare bra. Det humper og går. Fine and motherfucking dandy. Goody gumdrops.

Jeg er lei av å lyve. Neste gang noen spør hvordan jeg har det, skal jeg spy på vedkommende. Så får de kanskje se hvordan jeg har det.

It's for me to decide

Neglene mine gnager seg inn i håndflatene. Jeg puster, lytter, tenker. Jo mer jeg tenker, jo mindre forstår jeg. Ting mister mening jo mer man tenker på dem. Alt blir bare en strøm, en elektrisk strøm man blir revet med av og kastet mellom breddene.

Huset rister under meg, og jeg vet ikke hvorfor. Kanskje er det musikken min, men jeg føler stolen svaie frem og tilbake i voldsomme kast. Merkelig.

Tåkehode. Får ikke til å tenke skikkelig.

Hadde en opplevelse på bussen i dag. Masse aggresjon, ikke noe utløp. Voldsfantasier igjen. Masse ukanalisert energi som sitrer og brenner inne i meg. Vondt.

Jeg savner deg Astrid.