Everything goes to hell anyway

Det går liksom ikke fremover. Det kryper skadeskutt sidelengs mot en plass å dø.

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Selv nå, når jeg sitter her sammen med barna mine, det mest verdifulle i hele min verden, har jeg bare lyst til å gråte fordi jeg er så tom og alt er så meningsløst.

Jeg klarer ikke å forholde meg til mine egne barn. Jeg makter ikke å være far. Jeg sliter og sliter, men hver gang de roper snurrer hodet mitt rundt, hver gang de spør meg om noe stopper alt opp, hver gang de gjør noe vil jeg bare hyle og gråte og løpe min vei langt, langt bort der jeg kan være i fred.

Jeg elsker dem, jeg gjør virkelig det. Men jeg makter ikke. Det bare stopper, jeg klarer ikke å tenke, alt kollapser i hodet mitt og ingenting gir mening lenger. Jeg klarer ikke å snakke, jeg bare stammer, jeg vet ikke hvilken fot jeg skal sette frem først, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg føler meg svimmel og nesten kvalm. Som om hodet mitt svømmer i vann.

Og midt oppi alt dette, midt oppe i alt dette rotet, må jeg forholde meg til at min kone og tidligere kjæreste elsker en annen. At han er sammen med barna mine. At han sover i samme rom som dem. At de ser at hun kysser ham, at de ser henne behandle ham slik hun behandlet meg. At han tar min plass.
Hvordan forholder man seg til det?

I tillegg skal jeg skape meg selv et liv. Men jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. Jeg er ensom, utrygg og trist, deprimert, bitter og sint. Jeg har søvnproblemer, jeg spiser ikke, jeg bruker penger i hytt og pine og jeg tenker aldri på fremtiden eller på noe som skjer lenger frem i tid enn en halvtime. Jeg husker ingenting. Og jeg er ensom, ensom, ensom, og leter fortvilt etter noen å dele noe med, noen å føle noe med, noen å kjenne, noen som vil ha meg, om så bare for en natt eller et øyeblikk. Noen å elske.
Men hvem kan elske meg, brukket, knust, ødelagt? Hvem som får se meg kan ønske seg meg?

Jeg forstår ikke verden. Jeg liker den ikke. Jeg vil at den skal brenne ned.