Wipe your spit from my face, wipe these tears from my eyes.

Jeg fikk tid til å tenke i går, på tur hjem en kald høstnatt.
Som vanlig tenker jeg på forholdet mitt, som døde nylig. På kvinnen jeg trodde jeg elsket, som ikke elsket meg. På barna mine, på alt jeg ikke har oppnådd, på alt jeg har mistet. Det er stort sett det jeg gjør når jeg er for meg selv. Syter og klager og offer og akker og synes forferdelig synd på meg selv.

Så, uansett, jeg rakk å tenke litt i høstkulda klokka halv tre om natta. Og mens jeg tenker så tenker jeg på noe som jeg har tenkt på før. Flere ting jeg har tenkt på før.
Jeg tenker på den gale regnbuejenta jeg forelsket meg i en gang for fem år siden. Snart seks år siden. Jeg tenker på hvordan forholdet vårt var, sånn helt egentlig. På alt hun har gjort, på alt jeg har gjort. Alt vi har gjort mot hverandre.

Jeg tror ikke egentlig jeg forelsket meg i henne. Jeg falt pladask for den fargerike, sprø jenta som kastet seg ned i fanget mitt en kveld på en fest. Jeg syntes så synd på henne når jeg ble kjent med henne, hun hadde det så vondt. Men likevel var hun vill og gal, og elsket farger og morsomme ting, og var akkurat passe barnslig, og hun rev meg med seg som en vind.
Men den jenta finnes ikke. Hun fantes aldri. Hun var et skall, en forkledning, noe å gjemme seg bak.

Jeg har gått i fem år og lett etter den jenta. Hun ble fort borte, gjemte seg mellom trærne, begravd i gult løv med kvister i håret.
Og nå innser jeg at jeg fremdeles ser etter henne. Jeg leter fortsatt etter den gale regnbuejenta, håper at hun skal komme løpende og kaste seg rundt halsen min, at hun skal dukke opp ut av ingenting og plumpe ned i fanget mitt, se meg i øynene og le.

Jeg vet hun finnes der ute ett sted. Men jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å finne henne. Jeg håper, som jeg håper. Jeg trodde jeg fant henne, men hun glapp, forsvant ut i luften som et vindpust på en kald høstdag.

Jeg kommer til å fortsette å lete, men jeg tror ikke jeg klarer å håpe. Det er liksom ikke sånn verden fungerer. Dette er ikke en historie, det er ikke en film. Det går ikke bra til slutt, helten får ikke prinsessa og halve kongeriket, av og til bare regner og regner og regner det til man drukner og dør.

Hvor er du? Jeg har lett og lett, og jeg er sliten. Hvor er du...