Lay me down forever.

Ungene i dag. Hele dagen.
I all min gavmildthet har jeg gått med på å hjelpe eksen sånn at hun kommer seg på lønningspils på jobben sin. I hele dag, fra i åttetiden om morningen til langt på natt skal jeg være her oppe i mitt eget private helvette.
Helvette fordi det er så fullt av gode minner jeg vil glemme men ikke kan. De gode minnene er værre enn de vonde.

Men alt behøver ikke bli tragisk selv om det er ubehagelig å være i mitt eget hjem. Jeg har verdens nydeligste gutter, og vi skal være sammen en hel dag. Jeg kjenner meg ganske bra i hodet, så kanskje dette går bra?

Jeg forteller meg selv at jeg kommer over henne, at det ikke plager meg så mye at hun har funnet en annen, at det er barna jeg tenker på. Men det er løgn alt sammen.
Jeg orker ikke dette livet stort lenger, jeg vil at ting skal forandre seg. Men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å forandre ting. Jeg vet ting jeg burde gjøre, men ikke noe av det appellerer til meg.

Av og til overveldes jeg av intens paranoia. Jeg får følelsen av at ingen egentlig liker meg, at vennene mine har skjulte meninger de hinter om. Alle utsagn blir ladet med voldsom negativitet, jeg ser skjulte beskjeder i kroppsspråk og mimikk og leter etter folks "egentlige" motiver med det de sier og gjør. Og så blir jeg stille og innesluttet, ensom og redd.
Andre ganger fylles jeg av irrasjonell frykt. Jeg føler at jeg blir iakttatt og forfulgt, at jeg er i livsfare og at noe voldsomt skal skje hvert øyeblikk.

Det er en slitsom ting, og det skjer ofte. Jeg har hatt det sånn i årevis. Skulle ønske jeg visste hva det var.