Don't blame me; blame my ghost.

Rolig i dag. Stille inne i meg. Det kommer dager som dette også, dager hvor jeg ikke tenker så mye og alt egentlig bare er rolig, mellow og greit. Men det forutsetter at jeg ikke tenker.

Har ungene i dag, det hjelper på. Jeg skulle ønske at jeg kunne ha dem mer. Det er ikke sånn at hun tar dem fra meg, bevares. Men jeg er så sliten, og jeg blir enda mer sliten av å ha dem. Jeg kan ikke forklare det, men det er som om jeg blir svimmel, jeg klarer ikke å tenke klart, jeg blir kjempestressa og begynner å stamme og gå rundt meg selv, ting slutter å gi mening og jeg kjenner jeg blir dårlig. Så blir jeg lei meg, skammer meg over at jeg ikke får til de enkleste ting, at jeg ikke kan ta imot enkle beskjeder eller utføre simple oppgaver jeg får. Jeg klarer ikke å ta meg av ungene mine, og det er til å grine av. Noe jeg gjør. Ofte.

Jeg sier det ofte. Jeg vet jeg sier det ofte. Og jeg vet at det er farlig å si det ofte, men jeg har ingenting igjen å si.

Jeg er sliten.

Jeg har nettop lagd middag til ungene. Vi ser barneteve. Eterpå skal vi se resten av filmen vi så begynnelsen av før barneteve begynte.

Det mundane, monotone er det vanskeligste. Det er det jeg sliter mest med. Det enkle blir vanskelig når jeg ikke klarer å henge med.
Jeg føler ofte at verden beveger seg rundt meg, mens jeg sitter og ser på. Jeg rekker aldri å reagere, jeg kan ikke påvirke noen ting, jeg bare flyter i en strøm av hendelser. Ting skjer rundt meg, jeg rekker ikke å reagere, rekker ikke å forholde meg til noe av det som foregår.

Og det gjør meg sliten.