Intertubene. Hello world.
Så, jeg har bestemt meg for å blogge. Har masse grums inni meg som må ut, og hvilket bedre sted å få dritten ut enn en blog?
Where to begin.. Jeg og kona skal skilles. Kone i ett år, samboer i fem, to unger. Et kjærlighetsliv som aldri fungerte, selvbedrag, løgn, masse vonde følelser som kapsler inn et nært vennskap i en hatefull cyste av faenskap og dritt. Best å bare drepe driten, sant?
Hadde det bare vært så vel. Driten er nemlig det beste jeg noen gang har hatt.
Så hva gjør man da, når verden roterer og blir til dritt, når grunnfjellet svikter under føttene og alt snus på hodet?
Jeg tenker, føler og venter på at ting skal bli bedre.
Hun har gått videre, leter etter nye mennesker å dele livet med og har det deilig med å være bare seg selv. Hvordan takler man det? Jeg mener FAEN! Det har gått, hvada, en måned siden vi gjorde det slutt, og så sitter hun i min leilighet, på min sofa og kliner med en eller annen tulling fra jobben sin og det er liksom greit!? JESUS FUCK! Vi er fortsatt gift, for helvette.
Men det er greit. Jeg lever videre, og jeg vil så inderlig at hun skal være lykkelig. Bruker mye av meg selv på å hjelpe henne gjennom sine følelser, snakke henne gjennom forholdet til han andre fyren og gi henne av meg selv. Jeg gir av meg selv hele tiden. Og hun gir tilbake, for første gang siden jeg traff henne for fem år siden. Vi prater sammen, noe vi aldri kunne før.
Det er så kjipt å se på at hun har blitt til den fargerike jenta jeg forelsket meg i, men som ikke er forelsket i meg lenger.
Så nå går jeg rundt og svimer. Jeg er i balanse, men det er stort sett fordi det er like mye dritt i begge skålene. Noen dager er drit tunge. Jeg gråter meg i søvn mange netter, sitter med en bedriten følelse inni meg de fleste dagene, klarer ikke å ta meg av ungene.. Jeg sliter.
Jeg er hul inni meg. Hul, iskald og hard.
Men samtidig har jeg det ganske fint. Noe vondt er over, og jeg angrer ingenting. Hun er fremdeles min næreste venn, vi har delt så mye sammen og gitt hverandre så mye av oss selv, vi har to vakre sønner sammen og deler et familiebånd som aldri kan brytes. Det er fint. Nå er vi fri, begge to, til å leve våre egne liv og bli de menneskene vi trenger å være. Og det er fint.
Så hvorfor føler jeg meg så jævlig i dag da? Det kommer nok til å ta en stund dette.
Heldigvis har jeg venner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar