I was hoping you might change your mind

Så, jeg har møtt noen.
Hun er vakker, dyp, forferdelig intelligent og utrolig spennende. Jeg blir i godt humør av å være i nærheten av henne. Vi behøver ikke snakke sammen engang, det bare føles riktig å være stille sammen og bare være i hverandres selskap. Jeg bekymrer meg ikke når hun er der, jeg føler meg ikke trist eller ensom.

Ok, så er jeg ganske fortapt i henne.

Problemet er at hun er sammen med en annen, en bekjent av meg. Eller, de går gjennom avslutningen på forholdet sitt nå. Og hun er redd for å såre ham, vil ikke gjøre ham vondt. Men samtidig tilbringer hun mye tid sammen med meg, og hun sier selv at hun ikke vet hvorfor, hun burde ikke, hun lager bare problemer for meg og seg selv. Tusen unskyldninger, fordi hun bare er snill og redd for å såre folk.

Egentlig har jeg ikke energi til å involvere meg i dette. Jeg har nok med mitt eget, dette blir veldig mye på toppen av at det andre jeg går gjennom. Jeg har til og med sagt til henne at jeg ikke har lyst til å forholde meg til alt dette, og at jeg egentlig ikke kan være sammen med henne før hun kan gi meg et klart svar på hva hun vil.
Men jeg klarer ikke å la være å møte henne og tenke på henne.
Jeg vil ha henne. Ikke bare fysisk, jeg vil at hun skal bli min. Hun er så skjør og vakker, som en glassblomst, og jeg vil bare holde henne i hendene mine og sørge for at hun ikke knuses eller slår sprekker.
In short, jeg er forelsket.

Faen, jeg lager så mange problemer for meg selv.