While the Devil wants to fuck me in the back of his car.

Jeg hater NAV.
Jeg har masse ubetalte regninger, jeg skylder masse penger, og NAv nekter å få ut fingeren og gi meg pengene jeg har krav på ifølge min INVILGEDE søknad om rehabiliteringspenger. Faen.
Det finnes ingenting i verden som er mer deprimerende enn pengeproblemer. Jeg klarer ikke å sette ord på hva pengebekymringer gjør med meg. Jeg er livredd for tall, spesielt regninger og betalinger og gjeld og sånt. Jeg får panikk av det.

On another note, så begynner jeg å bli møkk lei av pleiere som snakker til meg som om jeg var dement. Ingenting er mer nedlatende enn et menneske i en autoritetsposisjon som behandler deg som et evneveikt barn. Jeg er ikke tilbakestående, di merr! Jeg trenger ikke falsk medlidenhet, eller tomme, liksom-hyggelige blikk. Påtatt vennlighet, trøtte, påklistrede smil og en usjarmerende trivelig holdning. Faen, som jeg hater det.

I don't feel anything anymore.

Jeg har bare lyst til å tømme hodet mitt for tanker. Det er så mye rot og kaos inne i meg at jeg ikke vet hvordan jeg skal holde alt sammen lenger.

Verden er så vanskelig. Jeg ønsker meg en enkel verden.

Jeg går rundt i gatene og ser på folk. Små insektfolk som tar på seg unik-uniformene sine og vandrer tanketomt rundt i sin egen idylliske lille drømmeverden fullstendig uvitende om en eneste av verdens realiteter.
Jeg fristes til å sitere Chuck Palahniuk: You are not a unique and beautiful snowflake. You are the same decaying organic matter as everyone else. We are all part of the same compost heap. We are the all-singing all-dancing crap of this world.

Folk. Folk plager meg på så uendelig mange nivåer. Jeg ser ikke forskjell på dem, for det første. Alle ser helt like ut. Gullerotjenter i rosa gensere med store solbriller og øreringer. Høres kjent ut? Det er sånn de ser ut nå om dagen. Årets modell, masseprodusert på samlebånd og levert direkte på den hersens forpulte døra mi. Og de "alternative" er ikke stort bedre. Emoene og liksomgotherne tar på seg unik-uniformene sine og prøver å narre seg selv til å tro at de er spesielle, at de er verdt noe. Ingen er verdt noe, det er livets store, lysende, blinkende sannhet. Jeg, du, alle rundt deg; vi er ikke verdt en tøddel. Alle skal dø en dag. Alle lyver, alle stjeler, alle dirigeres av de samme hormonene og kjemikaliene. Nevrotransmitere, Dopamin og Seratonin, Endorfin.

Du, "unike" menneske. Du stjeler fra meg. Du stjeler min tid, min oppmerksomhet, mitt liv. Du har tatt alt fra meg; mitt liv, mitt sinn, alt jeg noengang har hatt, alt jeg har vært. Borte. Faen ta deg, din dumme jævel.

Alle er stokk dumme. Ingen av dem er i stand til å begripe halvparten av det de ser, hører, tenker.

Faen.
Stopp verden, jeg vil av.

Nothing can stop me now.

Jeg har sovet alt for mye i dag. Det tar på å ha kjærestebesøk, spesielt når vi begge to er koseklumper og syvsovere. Nå er det bare en dag igjen, så drar hun sin vei igjen og jeg blir alene. Vel vel, jeg har hatt det fint i uka som gikk, og jeg er klar til å returnere til institusjonslivets gleder.

Ut over det er det lite å melde. Jeg har utviklet en fascinasjon for Dungeons and Dragons igjen, noe jeg ikke har hatt siden ungdomsskolen og de første årene på videregående. Sært, men herlig nostalgisk og ganske kult.

Hold your breath, the end is near.

NAV. Hælvettes jævla forbanna NAV.
Hvordan skal jeg få uttrykt min avsky for denne idiotiens institusjon på en mest mulig treffsikker og hensiktsmessig måte?

Hvis du hadde tømt atlanterhavet og fyllt det med bæsj, og hadde satt fyr på bæsjen, og så krevd at man skulle svømme gjennom dette til den andre siden for å få den hjelpen du hadde krav på, da begynner vi kanskje å nærme oss det nivået av byråkratisk djevelskap NAV representerer. Kanskje.

Jeg har per dags dato to søknader inne hos NAV. En søknad om rehabiliteringspenger levert inn i Januar. JANUAR!! Og en hastesøknad om sosialhjelp levert på mandag, altså for en uke siden i morgen. Og hva har byråkratihælvettet NAV gjort med sakene? Ingen verdens ting.

Jeg er sikker på det at ett eller annet sted dypt under alle NAV-kontorene rundt om i landet gjemmer seg hemmelige ritualrom hvor grusomme kulter synger unevnelige sanger og lovpriser en eller annen grotesk guddommelighet fra Bortenfor Galskapens Grenser. Muligens Cthulhu.

Livet mitt begynner å anta nye og hittil uante former for monotoni. Jeg kjeder vettet av meg, men på en stille, nærmest behagelig måte. Jeg ser på teve, jeg røyker og drikker en og annen kopp kaffe, leser i en eller annen rollespillbok og hører kanskje på litt musikk. Og jeg drives sakte men sikkert til vanvidd, noe som er overmåte ironisk med tanke på hvor jeg er og hvorfor jeg er her.
Men hva skal man gjøre?

Right where it belongs.

Her sitter jeg, tilbake på Østmarka. Jeg har et rom med teve og eget bad, og tilgang til et kjøkken så jeg kan lage mat om jeg skulle få lyst til det.
Jeg har nettop kjøpt Dungeons & Dragons 4th Edition, alle tre hovedbøkene. Så jeg har litt å lese på nå fremover, noe som er ganske kult.

Det skjer ikke så mye her. Faktisk skjer det ingenting her. Ingenting i det hele tatt, utenom teveseing, lesing og røyking.

Jeg har fulgt nøye med på hele svineinfluensa-greia. Som vanlig er jeg dommedagsprofet, men jeg må innrømme at jeg er litt skuffet over den såkalte pandemien vi liksom står overfor. Svineinfluensaen viste seg nemlig å være en flau liten tulleforkjølelse som bare kan drepe allerede svekkede mennesker i slummen i Mexico. Skyt meg hvis jeg tar feil, men jeg tror virkelig ikke at svineinfluensaen kommer til å utslette menneskeheten. Noe som er litt synd, av og til.

Hver gang jeg får tilbake litt tro på menneskeheten, så kjører folk bruket på ræv og jeg blir litt mer misantropisk enn jeg var i utgangspunktet. Men nå har det gått så langt at jeg faktisk ikke gidder å bruke energi på å bekymre meg eller offe og akke meg over hvor håpløst idiotisk folk oppfører seg. Mulig det er medisinene, men jeg klarer faktisk ikke å mønstre nok energi til å bry meg om hvorvidt verden går i dass eller ikke.

On a brighter note, det er bare en uke til Astrid kommer på besøk. Noe som betyr at jeg har noe meningsfyllt å sikte på, sånn at dagene ikke bare flyter sammen til en meningsløs grøt av kjedsommelighet og ensomhet.

Jeg så en fotballkamp i går, for første gang på... Jeg aner faktisk ikke hvor lenge det er siden sist jeg så en hel fotballkamp. Sikkert over ti år. Og det skumleste var at jeg rett og slett ble engasjert! Meg. Engasjert i en fotballkamp. Pigs will fly, etc.
Det er visst en til fotballkamp i kveld, som jeg sansynligvis ender opp med å se.