if you still care dont ever let me know

Det er ett spørsmål som har opptatt meg i det siste.

What is the fundamental driving force of man?

Har ikke funnet noe adekvat svar enda.

Jeg alternerer mellom hat og desperasjon, depresjon og lykke. Jeg er trett, men føler meg bedre enn noen gang. Jeg er så langt nede som jeg aldri har vørt før. Alt er ødelagt.

Ingenting hjelper. Jeg klarer ikke å tenke klart, og de gangene jeg får samlet tankene er jeg så ruset på min egen lykke at jeg glemmer alt jeg burde tenkt på. Det blir bare rot, kaos, vill uorden. Ingenting passer sammen, alle bitene er gale. Jeg er gal, tror jeg av og til.

Oslo. Oso er bra. Oslo lar meg samle tankene litt. Oslo mitt Oslo. Kosmopolittoslo.

Savner de folkene jeg ikke har her nede. Vil ikke være sammen med noen. Vil være alene.

Kan ikke få alt jeg vil.

Jeg føler meg mer enn noen gang som en ruin, noe som har vært menneskelig en gang men som ikke lenger er det.

Håper alt blir bra. Vil at alt skal bli bra. Vet ikke lenger.

Hold meg, noen, og fortell meg at alt blir bra.