City of a thousand lights

Tromsø, i påvente av Trondheim. Kidsa skal til sitt andre sett besteforeldre sammen med sin mor. Jeg skal chille. Alene.
Godt.

Hva er det egentlig som gir et liv mening? Er det kjærlighet? Et mål? Å realisere seg selv?
Jeg føler at jeg taper uansett, men jeg har lært meg å drite i det. Jeg er en rik mann. Jeg har venner som elsker meg, to barn vakre som jeg forguder og et helt liv foran meg. Likevel klarer jeg ikke å fri meg fra tanken på at uansett hvor tøff hverdagen er nå, kommer den bare å bli værre og værre inntil den dagen hjertet melder pass og jeg sier opp abbonementet. Erfaringsmessig vet jeg at jeg ikke er skapt for lykke. Det funker ikke for meg, jeg blir sløv av det og mister retningssansen. Nå er sansene mine skjerpet, jeg er årvåken og klar, med en iskald klump av kniver i magen. Jo mer jeg lider, jo klarere ser jeg. Dårlig deal? Kanskje, men jeg er vokst opp slik og trives med det.

Tro ikke at jeg sittert og sutrer. Jeg har full kontakt med meg selv, flyter på en bølge av ild, støy og faenskap. Hadde det ikke vært for at jeg har måter å avreagere på og mennesker å henvende meg til ville jeg vært begravd i emosjonell dritt nå. Men det har jeg. Akkurat nå nyter jeg dette. jeg er kommet hjem. Jeg har husket hvordan det er å hate, sett mitt sanne ansikt igjen etter årevis i et selvkonstruert bur. Et vakkert bur, men like fullt et bur.

Vennene mine er navet i livet mitt nå, og barna er grunnen til at det går rundt.
Det går oppover herfra.