Våken.

Har du kjent det brenne inne i deg? Vet du hvordan det føles å holde en flamme som ikke vil dø?

Jeg vet.

Jeg har ikke følt meg slik på årevis.

Jeg har umenneskelig styrke nå, jeg er årvåken og energisk, dyrisk og vill, utemmet, uhemmet. Farlig. Akkurat slik jeg liker det. Endelig kan jeg slippe de siste bitene av løgnen, de siste patetiske restene av det jeg gjemte meg bak.

Det spiller ingen rolle hvem jeg er nå, jeg kjenner meg selv for første gang på noe som oppleves som århundrer. Jeg har våknet.

Og jeg har mål. Jeg skal temme beistet i mitt indre, bruke det til å leve igjen og til å bygge opp et liv for meg og de som betyr noe for meg. Hele livet har jeg livnært meg på hat, brukt sinnet mitt til å drive meg fremover. I ungdommen var det det eneste som holdt meg gående, det eneste som gjorde meg i stand til å stå opp om morgenen. Min drivkraft er hat.

Men jeg er ingen ungdom lenger, jeg er en mann. Og jeg vet at ufokusert aggressjon er uproduktiv, vill og skadelig. Ukontrollert hat fører meg ned en vei jeg ikke har vil gå, uansett hvor lyst jeg har.

Men jeg nekter å forsøke å bure meg selv inne igjen, nekter å fange meg selv i et nett av løgner og selvbedrag og gjøre meg selv ufarlig, svak og patetisk. Jeg nekter å tape denne kampen. Så jeg skal temme sinnet mitt, tøyle hatet, holde flammen som ikke vil dø. Og når jeg er under kontroll er verden min til å formes slik jeg vil ha den. Da kan ingen og ingenting stoppe meg.

Ikke engang du. Jeg vet du leser nå. Du skal bli min, det sverger jeg på. Først skal du nekte. Så skal du tvile. Så skal du ville. Og så er du min. Og ingen og ingenting kan stoppe meg.