I think that someone is trying to kill me

Nå nærmer jeg meg det punktet hvor jeg ikke makter mer.

Jeg er trett av å hate, trett av å gråte, jeg har snart ingen tårer igjen. Jeg klarer ikke å tenke klart, det er så mye i veien. Så mye dritt, så utrolig mye meningsløs dritt som gjør meg gal og sender meg flyvende mellom bunnløst hat, dype depresjoner og tomhet.

Det er ingenting igjen av det livet jeg bygde engang. Jeg vet det nå. Alt er knust. Jeg kan ikke få det tilbake, kunne ikke selv om jeg ville. Jeg vet ikke om jeg vil. Kanskje jeg gjør det.
Jeg føler meg skitten. Som om alt jeg noen gang har tatt i har blitt urent, og det urene strekker seg gjennom tiden og dekker meg, kveler meg, sårer meg dypt og biter.

Jeg bruker mye tid på å tenke for tiden. Som om jeg har noe annet å gjøre. Det er ikke så lurt, men det vet jeg i det minste. Den tiden jeg ikke tilbringer for meg selv, og jeg prøver å begrense alenetiden så langt det lar seg gjøre, bruker jeg på å henge med kamerater og å prøve å drukne det jævlige i det trivielle og umiddelbare. Jeg drikker mye. Prøver å le, smile, snakke, sosialisere. Det funker en liten stund. Så kommer alt tilbake. Alle ledige øyeblikk, et øyeblikks stillhet på en busstur, en røykepause, en kort gåtur, et dobesøk, alt fylles opp med faenskap og dritt fra mitt indre. Jeg får ikke fred fra meg selv. Værst er det når jeg prøver å sove. Med mindre jeg er utslitt eller sover sammen med noen griner jeg meg som oftest i søvn. Da kommer de vonde tankene.

Jeg har blitt bitter.

And the rain will kill us all

Gud hater oss. Han hater oss alle som en.
Vi lever en løgn, den største av dem alle, en løgn vi vedlikeholder og styrker med hvert eneste åndedrag, et selvbedrag så stort at det ikke kan fattes.

Vi er hatet.

Det finnes ingen rettferdighet, ikke noe håp, ingen overstyrende mening eller ultimat autoritet som objektivt gir vår eksistens mening. Bare hat.

Om Gud skapte verden, skapte han alt i den. Før verden fantes ingenting, ingen eksistens, ingen konsepter eller ideer, ingenting. Alt som er i denne verden må, dersom man absolutt skal forholde seg til guddommer, stamme fra Skaperen.
All sorg, all smerte, alt savn, all håpløs lengsel, all dritt og faenskap, alt kommer fra inners inne i Guds hjerte. Uten Ham ville de ikke ha vært. Hvorfor skape en verden og fylle den med dritt og faenskap?
Fordi Han hater oss.

And we were never alive, and we wont be born again.

Jeg så Eternal Sunshine of the spotless mind i dag. 

Jeg gråt.

Jeg vil så inderlig gjerne glemme alle de fine tingene. Slette alt, så bare det vonde er igjen og jeg kan hate. Men det går ikke. Det var så mye godt, så mye som var vakkert og fint og varmt og spennende og som fikk meg til å smile og le. Ingenting av det er igjen. Alt er ødelagt nå.

Vanskelig. Alt er vanskelig. Jeg klarer ikke å samle tankene mine lenger. Jeg ser ikke klart. De gangene jeg klarer å tenke, er jeg så deprimert at jeg ikke ser noe tydelig, jeg hater alt og alle og vil at alle skal dø eller bli borte og jeg kan være i fred og være lykkelig sammen med de jeg elsker. Og når jeg er lykkelig er jeg så ekstatisk at jeg bare går og smiler og ler, og ser på pene trær og småfugler som hopper langs bakken og gult løv som daler ned som et regn av farge og gatemusikere som spiller så pent at til og med tiggere på gaten stopper opp og gir dem penger. Og jeg ler og smiler og hopper og alt er så vakkert og rent og pent og ingenting gir mening og det er fantastisk og befriende. Og da tenker jeg ikke på noen ting. Jeg klarer ikke å tenke lenger, stort sett. Det blir bare rot og kaos.

Jeg vil ha henne ut av hodet mitt. Hun er over alt, jeg klarer ikke å fokusere. Men uansett hva jeg gjør klarer jeg ikke å jage henne. Hun har revet livet mitt i stykker. Jeg har revet livet mitt i stykker.

Jeg vil ha alt ugjort.

Bury all your secrets in my skin

Come away with innocence, and leave me with my sins

The air around me still feels like a cage

And love is just a camouflage for what resembles rage again

So if you love me let me go

And run away before I know

My heart is just to dark to care

I cant destroy what isnt there

Deliver me unto my fate

If Im alone I cannot hate

I dont deserve to have you

My smile was taken long ago

If I can change I hope I never know

I still press your letters to my lips

And cherish them in parts of me that savor every kiss

I couldnt face a life without your light

But all of that was ripped apart when you refused to fight

So save your breath, I will not hear

I think I made that very clear

You couldnt hate enough to love

Is that supposed to be enough?

I only wish you werent my friend

Then I could hurt you in the end

I never claimed to be a saint

My own was banished long ago

It toook the death of hope to let me know

So break yourself upon my stones

And spit your pity in my soul

You never needed any help

You sold me out to save yourself

And I wont listen to your shame

You went away, your all the same

Angels lie to keep control

My love was punished long ago

If you still care dont ever let me know.

if you still care dont ever let me know

Det er ett spørsmål som har opptatt meg i det siste.

What is the fundamental driving force of man?

Har ikke funnet noe adekvat svar enda.

Jeg alternerer mellom hat og desperasjon, depresjon og lykke. Jeg er trett, men føler meg bedre enn noen gang. Jeg er så langt nede som jeg aldri har vørt før. Alt er ødelagt.

Ingenting hjelper. Jeg klarer ikke å tenke klart, og de gangene jeg får samlet tankene er jeg så ruset på min egen lykke at jeg glemmer alt jeg burde tenkt på. Det blir bare rot, kaos, vill uorden. Ingenting passer sammen, alle bitene er gale. Jeg er gal, tror jeg av og til.

Oslo. Oso er bra. Oslo lar meg samle tankene litt. Oslo mitt Oslo. Kosmopolittoslo.

Savner de folkene jeg ikke har her nede. Vil ikke være sammen med noen. Vil være alene.

Kan ikke få alt jeg vil.

Jeg føler meg mer enn noen gang som en ruin, noe som har vært menneskelig en gang men som ikke lenger er det.

Håper alt blir bra. Vil at alt skal bli bra. Vet ikke lenger.

Hold meg, noen, og fortell meg at alt blir bra.