Advarsel

Dette er mine tanker akkurat nå, ikke mine meninger. Denne bloggen er min sikkerhetsventil, og innholdet er eder, galle og sjelelig oppkast, hårballer fra min psyke som hostes, harkes og kastes opp på internettet sånn at jeg kan få all dritten min UT og slipper å gå å bære på det. Dette er ikke et angrep, det er selvforsvar. Du er advart.

onsdag 28. oktober 2009

Breathe life inside your heart of stone.

Faen.
Jeg driver inn i et helvette igjen. Alt ser så fordømt håpløst ut, og jeg bare flyter rundt i dritten uten mål og mening. Back to square one. Start from scratch.

Alt skal være så fordømt vanskelig. Livet er fullt av kan ikke, vil ikke, får ikke, bør ikke. Jeg vil leve fritt og bekymringsløst, flytende på en sky av lykke. I stedet må jeg vasse i dritt.
Flott. Supert.

Akkurat da jeg trodde jeg hadde det bra, kom livets harde realiteter og sparket meg i ryggen. Typisk, vil jeg tørre påstå. Alt er så jævla typisk.

Jeg har det ikke bra. Jeg sier jeg har det bra, men det er ikke sant. Det er bare noe man sier når folk spør. Hvordan har du det? Jo takk, bare bra. Det humper og går. Fine and motherfucking dandy. Goody gumdrops.

Jeg er lei av å lyve. Neste gang noen spør hvordan jeg har det, skal jeg spy på vedkommende. Så får de kanskje se hvordan jeg har det.

søndag 4. oktober 2009

It's for me to decide

Neglene mine gnager seg inn i håndflatene. Jeg puster, lytter, tenker. Jo mer jeg tenker, jo mindre forstår jeg. Ting mister mening jo mer man tenker på dem. Alt blir bare en strøm, en elektrisk strøm man blir revet med av og kastet mellom breddene.

Huset rister under meg, og jeg vet ikke hvorfor. Kanskje er det musikken min, men jeg føler stolen svaie frem og tilbake i voldsomme kast. Merkelig.

Tåkehode. Får ikke til å tenke skikkelig.

Hadde en opplevelse på bussen i dag. Masse aggresjon, ikke noe utløp. Voldsfantasier igjen. Masse ukanalisert energi som sitrer og brenner inne i meg. Vondt.

Jeg savner deg Astrid.

lørdag 5. september 2009

Karma Police

Her sitter jeg igjen, midt på natta og blogger.

Jeg blir sykere igjen nå. Medisinene hjelper, men ikke nok til at jeg ikke merker en nedoverbakke når den kommer.

Jeg blir syk av stress. Akkurat nå er det universitetet som vekker angsten i meg. Tror jeg da. Jeg skyver alt bort, vil ikke ta stilling til det. Kanskje i et vagt håp om at det går bort bare jeg ignorerer det lenge nok. Funker aldri, men jeg klarer ikke å slutte.

Jeg skulle ønske verden kunne la meg være i fred.

torsdag 2. juli 2009

Making up a song about Coraline.

Jeg er hjemme. Jeg sitter faktisk i mitt eget hjem, alene, og blogger.

Det er sært. Alt det midlertidige er fortid. Jeg lever ikke lenger i limbo.

På min høyre side har jeg en Armoured Assault Tank bygget i Lego, med tilhørende droider, en Clone Trooper og Yoda. jeg liker Lego, og ungene ble helt ekstatiske da vi kjøpte den. Neurosis på cd-spilleren.
Bak meg har jeg en PLaystation 3, kjøpt inn ganske nylig som en gave til meg selv. Jeg spiller InFamous, Prototype og Overlord 2 om hverandre. Pluss at jeg spiller World of Warcraft når innfallet tar meg, og pusler med Magic-kortene mine. Og leser rollespillbøker.
Alt i alt er jeg i nerdehimmelen. Alene, i mitt eget hjem. I morgen tror jeg jeg skal ta meg en tur til byen for å se om de har Babylon 5 eller Battlestar Galactica på dvd på Platekompaniet.

Det er kankje på tide å offentliggjøre (hvis det da er noen som leser bloggen min) at jeg har fått meg kjæreste. Jeg har rett og slett gått hen og forelsket meg i verdens søteste, vakreste jente. Hun bor i Tromsø, noe som gjør ting litt kompliserte, men vi er enige om å ta oss god tid.
Jeg har aldri tatt meg god tid i et forhold før, så det er en ny og interessant opplevelse. Vanligvis kaster jeg meg hodestups inn i forhold uten å se meg tilbake. Og det ender alltid i katastrofe. Denne gangen skal det bli anderledes.

Jeg fortsetter å ta medisinene mine. Jeg opplever at de hjelper. De løfter humøret, og gir meg mer overskudd til å være far, venn og kjæreste. Og eks-mann også, forsåvidt. Det er en prøvelse å være eks-mann. Ikke prøv det, det er særdeles lite kult. Ikke det at jeg har noe imot eks-kona og kjæresten hennes, men det er vanskelig både med tanke på økonomi og barna.
Det føles litt rart å gå på piller, og sansynligvis skulle gå på piller resten av livet, men samtidig er det en trygghet i det. Jeg slipper å engste meg for når neste "dårlige periode" skal komme, fordi jeg føler at medisinene fungerer. Det er tøft å ha en mental diagnose. Det er vanskelig å fortsette å være den samme, å ikke definere seg selv ut fra diagnosen min. Heldigvis tenker jeg ikke så ofte på det, men de gangene jeg gjør det merker jeg at jeg blir litt.. Jeg vet ikke.. bekymret? Kanskje. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det. Det er så mange stigma assossiert med mentale lidelser, og jeg vil ikke stemple meg selv.
Som Skipper'n sier: Ayam whadayam.

tirsdag 23. juni 2009

Into the black hole.

Jeg flytter i morgen. Ut av hybel, inn i leilighet.
Det blir rart å skulle bo "hjemme" igjen, etter å ha vært borte derfra i et år. Jeg vet ikke helt hva jeg syns om det. Det er jo bra, bevares. Jeg får min egen plass å bo, som ikke er et hull i bakken. Men samtidig er det så mange minner i det hjemmet. Jeg har opplevd så mye der, både godt og vondt, og jeg er usikker på hva det kommer til å gjøre med meg.

Jeg spiller mye World of Warcraft for tiden. Mest fordi det er en fin måte å ikke tenke på, men også fordi det er gøy. Av mine tre hobbyer (rollespill, Magic og dataspill) bruker jeg mest tid på WoW for tiden. Forståelig nok, siden alle folkene jeg spiller med er på ferie. Jeg lurer på om det gjør meg asosial, men det gidder jeg ikke å tenke så forferdelig mye på.

onsdag 10. juni 2009

And suck all the blood out of the soil.

Faen, jeg føler meg så jævlig.
Jeg har gjort ting jeg angrer på. Det har alle. Men mine ting gir liksom ikke slipp på meg. De gnager og gnager, og alt jeg kan gjøre er å sitte og ta imot.

Faen som jeg hater livet.

Så, jeg er ute. Jeg er fri, frank, herman, børre... Hvem som helst. Det er godt å leve igjen, godt å ikke ha låste dører rundt meg, godt å ikke bo på en institusjon og ha masse folk rundt meg som jeg ellers ikke ville sett på to ganger. Ikke at de har vært dårlige mennesker, men jeg foretrekker mine egne venner.

Og nå står jeg midt i et vakuum. Jeg har ingen rutiner mer, jeg har ingen som passer på meg, vekker meg om morgenen, gir meg mat og sier når jeg skal sove og når det er på tide å ta medisinene mine. Jeg har bare meg.
Det er ganske surrealistisk å ha blitt avhengig av et støtteapparat, å ha blitt institusjonalisert.

Jeg håper jeg klarer meg på utsiden.

fredag 5. juni 2009

I just looked myself straight in the eye.

Så, jeg er rik.
Jeg fikk (endelig) rehab-pengene mine. Den nette sum av 60 000 hviler nå trygt på kontoen min, i påvente av å bli hensynsløst brukt opp etterhvert som tiden går. Jeg har allerede kjøpt fire cd-plater, ei bok og fem tegneseriehefter.

Det merkelige med å få penger etter å ha gått blakk i en evighet er at nå har jeg ikke lyst på alle de tingene jeg gikk og siklet etter da jeg ikke hadde penger. Ikke i det hele tatt.

Jeg har tenkt mye på penger den siste tiden. Penger er en løgn. Alle godtar den, men det er en løgn. Pengene er bare verdt noe så lenge alle er enige i at de er det. Uten folks støtte er penger bare papir og metallstykker. Det er en av livets enorme løgner, presset ned i halsen vår av Systemet.
Frihet er en annen av de store løgnene. Rettferdighet. Patriotisme. Kjærlighet. Alt er løgn.

Det verste er at Systemet ikke er en global konspirasjon. Det finnes ikke et mørkt kontor hvor mektige menn ler ondskapsfullt mens de tvinner bartene sine og planlegger verdensovertagelse.
Systemet er en idiotgud, en hjerneløs, poengløs maskin uten mening eller tanke. Den er ikke konstruert av noen. Hvis den er det, er den konstruert av oss alle. De som kjøper løgnen mater maskinen, oljer tannhjulene og lar seg selv bli most og spyttet ut.

Chuck Palahniuk har et sitat jeg liker: "Big Brother isn't watching, he's singing and dancing."
Vi er alle slaver av underholdningsindustrien. Det finnes et skjult budskap i alt vi ser og tar inn. Kjøp løgnen. La oss hypnotisere deg. La oss eie deg. Du elsker oss.
Idiotguden eier oss. Vi har solgt sjelen vår, fylt hodene våre med løgn og gitt oss selv vekk gratis til en hjerneløs maskin som lever inne i oss alle.

Mote. Popkultur. Dritt.

fredag 22. mai 2009

While the Devil wants to fuck me in the back of his car.

Jeg hater NAV.
Jeg har masse ubetalte regninger, jeg skylder masse penger, og NAv nekter å få ut fingeren og gi meg pengene jeg har krav på ifølge min INVILGEDE søknad om rehabiliteringspenger. Faen.
Det finnes ingenting i verden som er mer deprimerende enn pengeproblemer. Jeg klarer ikke å sette ord på hva pengebekymringer gjør med meg. Jeg er livredd for tall, spesielt regninger og betalinger og gjeld og sånt. Jeg får panikk av det.

On another note, så begynner jeg å bli møkk lei av pleiere som snakker til meg som om jeg var dement. Ingenting er mer nedlatende enn et menneske i en autoritetsposisjon som behandler deg som et evneveikt barn. Jeg er ikke tilbakestående, di merr! Jeg trenger ikke falsk medlidenhet, eller tomme, liksom-hyggelige blikk. Påtatt vennlighet, trøtte, påklistrede smil og en usjarmerende trivelig holdning. Faen, som jeg hater det.

onsdag 20. mai 2009

I don't feel anything anymore.

Jeg har bare lyst til å tømme hodet mitt for tanker. Det er så mye rot og kaos inne i meg at jeg ikke vet hvordan jeg skal holde alt sammen lenger.

Verden er så vanskelig. Jeg ønsker meg en enkel verden.

Jeg går rundt i gatene og ser på folk. Små insektfolk som tar på seg unik-uniformene sine og vandrer tanketomt rundt i sin egen idylliske lille drømmeverden fullstendig uvitende om en eneste av verdens realiteter.
Jeg fristes til å sitere Chuck Palahniuk: You are not a unique and beautiful snowflake. You are the same decaying organic matter as everyone else. We are all part of the same compost heap. We are the all-singing all-dancing crap of this world.

Folk. Folk plager meg på så uendelig mange nivåer. Jeg ser ikke forskjell på dem, for det første. Alle ser helt like ut. Gullerotjenter i rosa gensere med store solbriller og øreringer. Høres kjent ut? Det er sånn de ser ut nå om dagen. Årets modell, masseprodusert på samlebånd og levert direkte på den hersens forpulte døra mi. Og de "alternative" er ikke stort bedre. Emoene og liksomgotherne tar på seg unik-uniformene sine og prøver å narre seg selv til å tro at de er spesielle, at de er verdt noe. Ingen er verdt noe, det er livets store, lysende, blinkende sannhet. Jeg, du, alle rundt deg; vi er ikke verdt en tøddel. Alle skal dø en dag. Alle lyver, alle stjeler, alle dirigeres av de samme hormonene og kjemikaliene. Nevrotransmitere, Dopamin og Seratonin, Endorfin.

Du, "unike" menneske. Du stjeler fra meg. Du stjeler min tid, min oppmerksomhet, mitt liv. Du har tatt alt fra meg; mitt liv, mitt sinn, alt jeg noengang har hatt, alt jeg har vært. Borte. Faen ta deg, din dumme jævel.

Alle er stokk dumme. Ingen av dem er i stand til å begripe halvparten av det de ser, hører, tenker.

Faen.
Stopp verden, jeg vil av.

mandag 18. mai 2009

Nothing can stop me now.

Jeg har sovet alt for mye i dag. Det tar på å ha kjærestebesøk, spesielt når vi begge to er koseklumper og syvsovere. Nå er det bare en dag igjen, så drar hun sin vei igjen og jeg blir alene. Vel vel, jeg har hatt det fint i uka som gikk, og jeg er klar til å returnere til institusjonslivets gleder.

Ut over det er det lite å melde. Jeg har utviklet en fascinasjon for Dungeons and Dragons igjen, noe jeg ikke har hatt siden ungdomsskolen og de første årene på videregående. Sært, men herlig nostalgisk og ganske kult.

søndag 10. mai 2009

Hold your breath, the end is near.

NAV. Hælvettes jævla forbanna NAV.
Hvordan skal jeg få uttrykt min avsky for denne idiotiens institusjon på en mest mulig treffsikker og hensiktsmessig måte?

Hvis du hadde tømt atlanterhavet og fyllt det med bæsj, og hadde satt fyr på bæsjen, og så krevd at man skulle svømme gjennom dette til den andre siden for å få den hjelpen du hadde krav på, da begynner vi kanskje å nærme oss det nivået av byråkratisk djevelskap NAV representerer. Kanskje.

Jeg har per dags dato to søknader inne hos NAV. En søknad om rehabiliteringspenger levert inn i Januar. JANUAR!! Og en hastesøknad om sosialhjelp levert på mandag, altså for en uke siden i morgen. Og hva har byråkratihælvettet NAV gjort med sakene? Ingen verdens ting.

Jeg er sikker på det at ett eller annet sted dypt under alle NAV-kontorene rundt om i landet gjemmer seg hemmelige ritualrom hvor grusomme kulter synger unevnelige sanger og lovpriser en eller annen grotesk guddommelighet fra Bortenfor Galskapens Grenser. Muligens Cthulhu.

Livet mitt begynner å anta nye og hittil uante former for monotoni. Jeg kjeder vettet av meg, men på en stille, nærmest behagelig måte. Jeg ser på teve, jeg røyker og drikker en og annen kopp kaffe, leser i en eller annen rollespillbok og hører kanskje på litt musikk. Og jeg drives sakte men sikkert til vanvidd, noe som er overmåte ironisk med tanke på hvor jeg er og hvorfor jeg er her.
Men hva skal man gjøre?

onsdag 6. mai 2009

Right where it belongs.

Her sitter jeg, tilbake på Østmarka. Jeg har et rom med teve og eget bad, og tilgang til et kjøkken så jeg kan lage mat om jeg skulle få lyst til det.
Jeg har nettop kjøpt Dungeons & Dragons 4th Edition, alle tre hovedbøkene. Så jeg har litt å lese på nå fremover, noe som er ganske kult.

Det skjer ikke så mye her. Faktisk skjer det ingenting her. Ingenting i det hele tatt, utenom teveseing, lesing og røyking.

Jeg har fulgt nøye med på hele svineinfluensa-greia. Som vanlig er jeg dommedagsprofet, men jeg må innrømme at jeg er litt skuffet over den såkalte pandemien vi liksom står overfor. Svineinfluensaen viste seg nemlig å være en flau liten tulleforkjølelse som bare kan drepe allerede svekkede mennesker i slummen i Mexico. Skyt meg hvis jeg tar feil, men jeg tror virkelig ikke at svineinfluensaen kommer til å utslette menneskeheten. Noe som er litt synd, av og til.

Hver gang jeg får tilbake litt tro på menneskeheten, så kjører folk bruket på ræv og jeg blir litt mer misantropisk enn jeg var i utgangspunktet. Men nå har det gått så langt at jeg faktisk ikke gidder å bruke energi på å bekymre meg eller offe og akke meg over hvor håpløst idiotisk folk oppfører seg. Mulig det er medisinene, men jeg klarer faktisk ikke å mønstre nok energi til å bry meg om hvorvidt verden går i dass eller ikke.

On a brighter note, det er bare en uke til Astrid kommer på besøk. Noe som betyr at jeg har noe meningsfyllt å sikte på, sånn at dagene ikke bare flyter sammen til en meningsløs grøt av kjedsommelighet og ensomhet.

Jeg så en fotballkamp i går, for første gang på... Jeg aner faktisk ikke hvor lenge det er siden sist jeg så en hel fotballkamp. Sikkert over ti år. Og det skumleste var at jeg rett og slett ble engasjert! Meg. Engasjert i en fotballkamp. Pigs will fly, etc.
Det er visst en til fotballkamp i kveld, som jeg sansynligvis ender opp med å se.

fredag 24. april 2009

Can you add color inside these lines.

Tall. Tall skremmer meg. Verden er fyllt av tall, og jeg klarer ikke å henge med.

Jeg har enorme pengeproblemer for tiden. Ingen inntektskilde, dagpasient på tulleriet og må kjøpe maten selv, husleie og telefon som må betales (har allerede betalt telefonen dog, og husleia er ikke kommet enda, but still..). Jeg har en nav-søknad om rehab-penger inne, men vi vet jo alle hvordan nav er...

Så her sitter jegf altså, med ubegripelig lite penger og mild panikk.

Og midt oppi alt dette savner jeg kjæresten min.

Fikk vite i dag at ekskona skal flytte sammen med den nye typen sin, og bo med ham og barna. JEg vet ikke hva jeg synes om det. på den ene siden er det ikke så mye jeg kan gjøre med det, og jeg har en enkel leveregel om sånne ting: Hvis du kan forandre det, hvorfor bekymre seg; hvis du ikke kan forandre det, hvorfor bekymre seg? På den andre siden er jeg livredd for å bli erstattet som far. Jeg er livredd for at barna skal knytte seg så mye til denne fyren at de forsvinner litt for meg. Rent intellektuellt vet jeg jo at en far aldri kan erstattes, og at jeg er faren deres uansett hva. Men det er fortsatt ubehagelig, og jeg blir bekymret og redd av det.

Og midt oppi alt dette savner jeg kjæresten min.
Vi skal tilbringe 17. Mai-helga sammen, og jeg gleder meg villt til det. Det går såpass lang tid mellom hver gang vi ser hverandre at jeg akkurat rekker å bli desperat rett før hun kommer.
Men men.
Alt går nok bra til slutt.

mandag 13. april 2009

Dancing bears of eroticism

Alene i Tromsø, i leiligheten til brodern. Serj Tankian fyller hodet mitt med vakker støy.

Skal ned til Trondheim snart, men jeg har noen dager her sammen med kjæresten min før den tid. Gleder meg voldsomt, det er et tomrom som fylles hver gang jeg ser henne.

Jeg sitter her og ser ut over lysene, uten å egentlig tenke eller føle så mye. Og det er godt, på en underlig, tom måte.

Jeg har tenkt en del på verdens undergang i det siste. Ikke minst på grunn av Trent Reznors geniale album Year Zero, som har en fiktiv dommedag som tema.
Av og til får jeg litt dårlig samvittighet av å ha brakt barn til denne verden. Jeg har lenge operert med en tidsramme for harmageddon på ca. 30 år. Jeg ser ikke for meg at verden kan vare særlig mye lengre. Ett av tre ikke gjensidig utelukkende scenarier kommer innen kort tid til å radikalt endre måten verden fungerer på, og kanskje skape en global revolusjon, et dommedagsscenarie.
Global økonomisk kollaps.
Tredje verdenskrig.
Massive naturkatastrofer.

Hver av disse tre kan forårsake/forsterkes av de to andre.

Verden er i ferd med å gå under. Hvordan har DU tenkt til å tilbringe de siste dagene dine?

tirsdag 7. april 2009

All the black is really white.

Jeg sitter i stua hjemme hos familien. Har nettop drukket et glass god rødvin, sett en episode av House og deler av en forsåvidt spennende fotballkamp.
I teorien burde jeg ha det svært godt.
Det er noen ting som er gode. De fantastiske foreldrene mine, barna mine.. og kjæresten min, selv om hun er ganske langt unna nå.

Men jeg klarer liksom ikke å kjenne så mye. Jeg er litt tom. Ikke så tom som jeg har vært før, når alt var som verst, men ganske tom.

Jeg savner kjæresten. Selvsagt gjør jeg det. Hun fyller livet mitt med glede når jeg er sammen med henne, en følelse jeg ikke har hatt på mange år.

Men likevel, på tross av alt det, kjenner jeg meg tom. Jeg har mest av alt lyst til å gå ut og ta meg en røyk, og bare være alene og hul invendig.
Så det skal jeg gjøre nå. Rett etter at sangen er ferdig.

Sånn. Jeg har det faktisk bedre nå. Det blir et avbrekk, et lite zen-øyeblikk. Bare meg og stjernehimmelen liksom.

Dette skal gå bra, tror jeg.

onsdag 25. mars 2009

The piano has been drinking.

Jeg skal skrives ut snart. Om noen få dager faktisk. eller, skrives ut blir feil. Jeg skal gå over fra døgnpasient til dagpasient, noe som føles som en utskrivelse.

Jeg vet ikke helt hva jeg føler om det. Jeg burde være ekstatisk, eller i alle fall overlykkelig, men det eneste jeg føler er engstelse. Er jeg klar for dette? Kommer jeg til å mestre hverdagen utenfor tulleriet? Jeg er ikke sikker.
Hverdagen her på bruket er veldig anderledes sammenlignet med livet på utsiden. Jeg har enda ikke fått en diagnose. Legene jobber på spreng, men jeg er visst en særdeles unik og vanskelig pasient å kategorisere. Noe jeg i grunnen er ganske fornøyd med.

Bare tanken på å skulle ut herfra gjør meg anspent, men det må jo være det beste for meg. Jeg kan jo ikke bli boende på en institusjon hele livet heller. Så hva er det jeg engster meg for? Det blir så mange spørsmål, jeg føler at jeg er for liten og ubetydelig til å henge med. Jeg merker stresset voldsomt, men jeg må gjøre dette.
Hvis jeg ikke gjør det nå kommer jeg aldri ti å gjøre det.

søndag 15. mars 2009

Such a tragic sight you are

Faen. Hælvette.
Du skulle jo tro at du får det du betaler for, og når jeg har betalt penger for føkkings internett, da vil jeg ha føkkings internett. Ikke lagggggg-hælvete, ikke intrenet som kobler seg av i tide og utide, men en god gammeldags rimelig kjapp internett-tilkobling.
Men ikke engang det klarer NetCom å levere. Neida, her lagger det i øst og vest, jeg blir logget av over en lav sko og alle støvleskaft og internettet er klin umulig å stole på.

Er det så mye å forlange å få stabilt nett, når det er det jeg har betalt for? Jeg sier NEI! Satans kukhælvette, jeg er så faens fitte forbanna på hele internettruklet at jeg vurderer å slenge både pc og mobilt bredbånd på havet.

AAAAARRRRGGHHHH!

tirsdag 10. mars 2009

Bowie' s in space

Internett på institusjon. Jeg sitter her og fabulerer. Skal spille Mouse Guard med Questor og gjengen hans i kveld, det blir kult.

Kjæresten min er i Tromsø, jeg er i bartebyen. Sånt får en til å tenke. Jeg hadde en fantastisk uke i forige uke. Sluppet ut av koko-farmen for en liten stund, masse tid sammen med kjæresten, masse tid til å nerde, mange gode opplevelser. Og nå er jeg tilbake på tulleriet, i dyrehagen.

Jeg har nå tre nerdehobbyer, som jeg koser meg med å dyrke. jeg spiller Magic, jeg spiller rollespill og jeg spiller dataspill. Mye World of Warcraft, som kanskje burde være i en kategori for seg selv. Det er ikke lenge siden jeg så på nerd som et skjellsord, men nå koser jeg meg faktisk litt med tittelen. Det betyr bare at jeg har hobbyer som jeg ofrer mye tid til, og at jeg tilhører en bestemt subkultur. Ikke noe galt i det!

søndag 8. mars 2009

Listen to the shit they pump into your head

Kjæresten min har reist. Noe som etterlater meg igjen alene. Men lykkelig.

Jeg har ikke hatt det så godt på flere år. Jeg hadde glemt hvor godt forelskelsen gjør meg.

fredag 6. mars 2009

Who keeps on touching these monkeys?

Jeg er så forelsket! Og jeg har den beste kjæresten i verden. Dette kun til orientering.

tirsdag 3. mars 2009

lørdag 28. februar 2009

Down under your boots

Ahh. Tom Waits på øret. Et epleduftende lys på skrivebordet. Spill på laptopen. Og om to dager kommer kjæresten min på besøk for å være her i ei uke.

Kan livet bli bedre? Selvsagt. Men drit i det, det er ganske digg å være meg i dag.

Noe som i grunnen er litt sært, og kanskje til og med bekymringsverdig. Siden jeg startet denne bloggen har jeg sutret og klagd over hvor mørk, stygg og jævlig verden er. Og vet du hva? Verden er fremdeles mørk, stygg og jævlig. Jeg bare driter i det akkurat nå.

Antidepressiva er flotte greier. Så lenge jeg tar kosemosepillene mine så slipper jeg å ha det vondt og jævlig hele tiden. Da får jeg faktisk pustet litt, og slappet av og nytt livet. Og røyking. Jeg elsker å røyke.
Ingen skal få overbevist meg om at jeg burde slutte. Jaså, så røyk er usunt sier du? jeg kommer til å dø tidligere sier du? Reis til hælvette. Rett og slett. Meg og røyken min, we go way back. Vi har et gjensidig elskerfordold. Jeg elsker røyken min, røyken min elsker meg. Sådetså.

Ahh. Tom Waits.

tirsdag 24. februar 2009

No sleep till Brooklyn!

Det er natt. Jeg burde sove, men jeg er for trøtt.
Hvis det gir mening.
Timene flyr forbi, alt flyter over i hverandre. Dagene går sakte, ukene suser forbi meg som lyntog, jeg henger ikke med lenger.
Hvis det gir mening.
Jeg tenker mye. For mye. Tenker på alt som gikk galt, alt jeg ikke fikk gjort, ikke fikk sagt. Jeg ble forrådt av mine nærmeste.
Hvis det gir mening.
Det er et hull i sjelen min, jeg er tom, tanketom, følelsestom.
Hvis det gir mening.
Jeg flyter på en strøm av dritt, jeg bader i dritten, synker ned til nye lavmål av dritt og faenskap. Alt er øde, jeg er tom, et hult skall, et vandrende kadaver. Et lik. Hjertet mitt pumper blod, men jeg lever ikke, føler ikke. De propper meg full av medisiner. Tankene glir sakte forbi sinnet mitt, de vil ikke feste seg. Jeg vet jeg burde gråte, men ingen tårer kommer.
Hvis det gir mening.
Hva skjedde egentlig? Jeg var lykkelig, trodde jeg var lykkelig. Selvbedrag. Ingen kom for å redde meg, jeg svømmer på dypt vann men ingen ser meg. Ingen kommer svømmende for å trekke meg opp på land. Jeg stolte på noen, men ble forlatt. Det gjør vondt, faen så vondt. Men hva kan man gjøre, om ikke overleve? Døden er ingen utvei, det er bare en slutt. Vil ikke ha en slutt, ikke en så hjelpeløs, meningsløs, poengløs. Men jeg er så tom, så jævlig tom og uthult, utpult, forsvunnet i dritt og aske. Livet mitt er en ruin.
Alt er ødelagt, alt er tapt. De propper meg full av medisiner. Og jeg svelger, jeg lar tanketomheten og følelsløsheten skylle inn over meg, vil ikke se, vil ikke høre, jeg er stum og matt og tømt for mening og innhold, en flytende gren i en vill elv, på tur utfor det største fossefallet i mitt liv. Jeg er så tom. Jeg vil gråte, men ingen tårer kommer. Jeg vil hyle, men lungene mine er fyllt av røyk. Jeg vil dø, men ingen død kommer. Kan man dø av sorg? Kan man vaskes vekk av tomhet, skylles ren av tap og glemme alt og alle, vandre gjennom livet uten en bekymring og fri fra hele verden og all dritten, alt støvet og asken? Neppe.
Faen, jeg burde sove, men jeg er for trøtt. For sliten, for nedbrutt. Forrådt av mine nærmeste. De tok alt jeg hadde, tok alt det gode og etterlot vondt og jævlig og kaldt, og minner om noe tapt for alltid, noe varmt og mykt og borte borte borte. Vekk. Tatt fra meg. De tok alt.
Jeg var gift en gang. Hadde kone og barn, et liv med en fremtid. Nå er jeg innesperrte på en institusjon, livet mitt er oppstykket i endeløse dager og uker som suser forbi, blir til måneder foran øynene mine mens jeg gråter tørre tårer og hyler lydløst, hulkende, klagende. Ingenting er som før. Ingenting forandrer seg. Alt dør.
Hvis det gir mening.
Hvem skriver jeg dette for? Hvem som helst, noen som vil høre. Hvem som helst.
Jeg er nummen i kroppen, nummen i sjelen. Tom. Borte.

Sånn er det å flyte, sånn er det altså å ikke vite, ikke se. Jeg får med meg verden utenfor som en tåke, den flyter over meg, driver rundt meg, gjennom meg. Ikke noe fokus, ingen holdepunkter. Ingenting som jeg kan stoppe og puste ved, som kan roe meg ned og gi meg følelse tilbake.

Dagene går med til ingenting. Vi spiller spill, ser film, røyker. Jeg og alle de andre galningene på huset. Jeg driver rundt i gangene som en forvirret vind, uten mål og mening, uten håp. Vi ler, vi sitter stille og ser på teve, vi gråter på rommene våre når ingen kan se oss. Jeg og de andre galningene.
Vi er innlagte alle sammen. Helsevesenet - størst og farligst av alle ville vesener i statsjungelen – har fanget oss inn. Vi medisineres, utredes, evalueres og glemmes. Hvordan går det i dag? Har du det bra i dag? Vi har økt doseringen din i dag. Vi skal ha en samtale i dag.
Dagene flyter over i hverandre.
Hvis det gir mening.
Jeg har møtt så mange mennesker, jeg klarer ikke å holde styr på alle inntrykkene lenger. Jeg husker alt glimtvis, jeg lever i en endeløse serie av øyeblikk som strekker seg ut i evigheten og forsvinner i glemselståken.

Jeg savner nærhet mer enn noe annet., Det er vel derfor jeg er her. Ingen nærhet, mangel på kontakt, ingen kropp, ingen hud, ingen varme ord. Ikke det at jeg er alene. Bevares. Men det føles sånn. Ingen til å trøste meg.
Jeg vil reddes mer enn noe annet. Jeg ønsker meg en ridderinne på sin hvite hest, med skinnende rustning og skarpt sverd, som kommer ridende inn i livet mitt, dreper demonene mine og tar meg med seg ut i den ville, vakre verden. Men det skjer ikke. Selvsagt skjer det ikke. Jeg er fastlåst her i min selvvalgte ensomhet.
Jeg er ikke alene, men det føles sånn.
Hvis det gir mening.

søndag 25. januar 2009

Its times like these you learn to live again.

Så, her sitter jeg på Østmarka. Det er gått måneder siden jeg så en pc sist. Men gher sitter jeg, med flunkende ny maskin og lånt internettilgang. Faen, for et liv.

Jeg er innlagt på St. Olavs Psykiatriske klinikk, avdeling Østmarka. På tulleriet.

Jeg har møtt masse merkelige, vakre mennesker. En utbrent ergoterapeut, en tømrer som bygger laftahus, ei deprimert vietnamesisk husmor, en stripper, en kokk, ei transseksuell jenter fra russland.. Folk. masse folk.

Livet mitt traff meg i ansiktet med et smell, og jeg knakk skikkelig. Trenger lang tid til å komme meg igjen. Vet ikke om jeg noengang kommer meg helt, men det er håp. Vet ikke hvor lenge de vil ha meg her heller, men men. CV'est la vie, c'est la guerre, c'est l'amour.