Breathe life inside your heart of stone.

Faen.
Jeg driver inn i et helvette igjen. Alt ser så fordømt håpløst ut, og jeg bare flyter rundt i dritten uten mål og mening. Back to square one. Start from scratch.

Alt skal være så fordømt vanskelig. Livet er fullt av kan ikke, vil ikke, får ikke, bør ikke. Jeg vil leve fritt og bekymringsløst, flytende på en sky av lykke. I stedet må jeg vasse i dritt.
Flott. Supert.

Akkurat da jeg trodde jeg hadde det bra, kom livets harde realiteter og sparket meg i ryggen. Typisk, vil jeg tørre påstå. Alt er så jævla typisk.

Jeg har det ikke bra. Jeg sier jeg har det bra, men det er ikke sant. Det er bare noe man sier når folk spør. Hvordan har du det? Jo takk, bare bra. Det humper og går. Fine and motherfucking dandy. Goody gumdrops.

Jeg er lei av å lyve. Neste gang noen spør hvordan jeg har det, skal jeg spy på vedkommende. Så får de kanskje se hvordan jeg har det.

It's for me to decide

Neglene mine gnager seg inn i håndflatene. Jeg puster, lytter, tenker. Jo mer jeg tenker, jo mindre forstår jeg. Ting mister mening jo mer man tenker på dem. Alt blir bare en strøm, en elektrisk strøm man blir revet med av og kastet mellom breddene.

Huset rister under meg, og jeg vet ikke hvorfor. Kanskje er det musikken min, men jeg føler stolen svaie frem og tilbake i voldsomme kast. Merkelig.

Tåkehode. Får ikke til å tenke skikkelig.

Hadde en opplevelse på bussen i dag. Masse aggresjon, ikke noe utløp. Voldsfantasier igjen. Masse ukanalisert energi som sitrer og brenner inne i meg. Vondt.

Jeg savner deg Astrid.

Karma Police

Her sitter jeg igjen, midt på natta og blogger.

Jeg blir sykere igjen nå. Medisinene hjelper, men ikke nok til at jeg ikke merker en nedoverbakke når den kommer.

Jeg blir syk av stress. Akkurat nå er det universitetet som vekker angsten i meg. Tror jeg da. Jeg skyver alt bort, vil ikke ta stilling til det. Kanskje i et vagt håp om at det går bort bare jeg ignorerer det lenge nok. Funker aldri, men jeg klarer ikke å slutte.

Jeg skulle ønske verden kunne la meg være i fred.

Making up a song about Coraline.

Jeg er hjemme. Jeg sitter faktisk i mitt eget hjem, alene, og blogger.

Det er sært. Alt det midlertidige er fortid. Jeg lever ikke lenger i limbo.

På min høyre side har jeg en Armoured Assault Tank bygget i Lego, med tilhørende droider, en Clone Trooper og Yoda. jeg liker Lego, og ungene ble helt ekstatiske da vi kjøpte den. Neurosis på cd-spilleren.
Bak meg har jeg en PLaystation 3, kjøpt inn ganske nylig som en gave til meg selv. Jeg spiller InFamous, Prototype og Overlord 2 om hverandre. Pluss at jeg spiller World of Warcraft når innfallet tar meg, og pusler med Magic-kortene mine. Og leser rollespillbøker.
Alt i alt er jeg i nerdehimmelen. Alene, i mitt eget hjem. I morgen tror jeg jeg skal ta meg en tur til byen for å se om de har Babylon 5 eller Battlestar Galactica på dvd på Platekompaniet.

Det er kankje på tide å offentliggjøre (hvis det da er noen som leser bloggen min) at jeg har fått meg kjæreste. Jeg har rett og slett gått hen og forelsket meg i verdens søteste, vakreste jente. Hun bor i Tromsø, noe som gjør ting litt kompliserte, men vi er enige om å ta oss god tid.
Jeg har aldri tatt meg god tid i et forhold før, så det er en ny og interessant opplevelse. Vanligvis kaster jeg meg hodestups inn i forhold uten å se meg tilbake. Og det ender alltid i katastrofe. Denne gangen skal det bli anderledes.

Jeg fortsetter å ta medisinene mine. Jeg opplever at de hjelper. De løfter humøret, og gir meg mer overskudd til å være far, venn og kjæreste. Og eks-mann også, forsåvidt. Det er en prøvelse å være eks-mann. Ikke prøv det, det er særdeles lite kult. Ikke det at jeg har noe imot eks-kona og kjæresten hennes, men det er vanskelig både med tanke på økonomi og barna.
Det føles litt rart å gå på piller, og sansynligvis skulle gå på piller resten av livet, men samtidig er det en trygghet i det. Jeg slipper å engste meg for når neste "dårlige periode" skal komme, fordi jeg føler at medisinene fungerer. Det er tøft å ha en mental diagnose. Det er vanskelig å fortsette å være den samme, å ikke definere seg selv ut fra diagnosen min. Heldigvis tenker jeg ikke så ofte på det, men de gangene jeg gjør det merker jeg at jeg blir litt.. Jeg vet ikke.. bekymret? Kanskje. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det. Det er så mange stigma assossiert med mentale lidelser, og jeg vil ikke stemple meg selv.
Som Skipper'n sier: Ayam whadayam.

Into the black hole.

Jeg flytter i morgen. Ut av hybel, inn i leilighet.
Det blir rart å skulle bo "hjemme" igjen, etter å ha vært borte derfra i et år. Jeg vet ikke helt hva jeg syns om det. Det er jo bra, bevares. Jeg får min egen plass å bo, som ikke er et hull i bakken. Men samtidig er det så mange minner i det hjemmet. Jeg har opplevd så mye der, både godt og vondt, og jeg er usikker på hva det kommer til å gjøre med meg.

Jeg spiller mye World of Warcraft for tiden. Mest fordi det er en fin måte å ikke tenke på, men også fordi det er gøy. Av mine tre hobbyer (rollespill, Magic og dataspill) bruker jeg mest tid på WoW for tiden. Forståelig nok, siden alle folkene jeg spiller med er på ferie. Jeg lurer på om det gjør meg asosial, men det gidder jeg ikke å tenke så forferdelig mye på.

And suck all the blood out of the soil.

Faen, jeg føler meg så jævlig.
Jeg har gjort ting jeg angrer på. Det har alle. Men mine ting gir liksom ikke slipp på meg. De gnager og gnager, og alt jeg kan gjøre er å sitte og ta imot.

Faen som jeg hater livet.

Så, jeg er ute. Jeg er fri, frank, herman, børre... Hvem som helst. Det er godt å leve igjen, godt å ikke ha låste dører rundt meg, godt å ikke bo på en institusjon og ha masse folk rundt meg som jeg ellers ikke ville sett på to ganger. Ikke at de har vært dårlige mennesker, men jeg foretrekker mine egne venner.

Og nå står jeg midt i et vakuum. Jeg har ingen rutiner mer, jeg har ingen som passer på meg, vekker meg om morgenen, gir meg mat og sier når jeg skal sove og når det er på tide å ta medisinene mine. Jeg har bare meg.
Det er ganske surrealistisk å ha blitt avhengig av et støtteapparat, å ha blitt institusjonalisert.

Jeg håper jeg klarer meg på utsiden.

I just looked myself straight in the eye.

Så, jeg er rik.
Jeg fikk (endelig) rehab-pengene mine. Den nette sum av 60 000 hviler nå trygt på kontoen min, i påvente av å bli hensynsløst brukt opp etterhvert som tiden går. Jeg har allerede kjøpt fire cd-plater, ei bok og fem tegneseriehefter.

Det merkelige med å få penger etter å ha gått blakk i en evighet er at nå har jeg ikke lyst på alle de tingene jeg gikk og siklet etter da jeg ikke hadde penger. Ikke i det hele tatt.

Jeg har tenkt mye på penger den siste tiden. Penger er en løgn. Alle godtar den, men det er en løgn. Pengene er bare verdt noe så lenge alle er enige i at de er det. Uten folks støtte er penger bare papir og metallstykker. Det er en av livets enorme løgner, presset ned i halsen vår av Systemet.
Frihet er en annen av de store løgnene. Rettferdighet. Patriotisme. Kjærlighet. Alt er løgn.

Det verste er at Systemet ikke er en global konspirasjon. Det finnes ikke et mørkt kontor hvor mektige menn ler ondskapsfullt mens de tvinner bartene sine og planlegger verdensovertagelse.
Systemet er en idiotgud, en hjerneløs, poengløs maskin uten mening eller tanke. Den er ikke konstruert av noen. Hvis den er det, er den konstruert av oss alle. De som kjøper løgnen mater maskinen, oljer tannhjulene og lar seg selv bli most og spyttet ut.

Chuck Palahniuk har et sitat jeg liker: "Big Brother isn't watching, he's singing and dancing."
Vi er alle slaver av underholdningsindustrien. Det finnes et skjult budskap i alt vi ser og tar inn. Kjøp løgnen. La oss hypnotisere deg. La oss eie deg. Du elsker oss.
Idiotguden eier oss. Vi har solgt sjelen vår, fylt hodene våre med løgn og gitt oss selv vekk gratis til en hjerneløs maskin som lever inne i oss alle.

Mote. Popkultur. Dritt.