Jeg tenker av og til en del på absolutt moral.
Det onde og det gode i mennesker, og hva det er for noe. Jeg blir aldri hverken konkret eller ego-onanistisk, men jeg tenker en del.
Jeg brukte store deler av min ungdom på å narre meg selv til å tro at jeg var en egoistisk, narcisistisk jævel uten medlidenhet eller nestekjærlighet, en som tok seg til rette og lo av andres smerte. I det siste har jeg blitt mer og mer klar over at det var et selvbedrag, en løgn jeg fortalte meg selv for å gjøre livet mitt enklere og for å rettferdiggjøre den aggresjonen og det hatet jeg følte mot andre.
Som voksen har jeg roet meg ned, funnet meg til rette i verden og blitt mildere. Men det er kun nå i senere tid jeg har blitt var for i hvilken grad jeg har løyet til meg selv.
Og likevel tar jeg meg selv i å tenke på hvilken tilfredsstillelse det er i å ta fra noen noe som betyr noe for dem, kun fordi jeg har mulighet og kan få noe ut av det. Eller å være med på å ødelegge noe som kunne ha blitt vakkert, bare for å gi meg selv kortvarig glede.
Er det det som er menneskelig ondskap? Skadefryd?
Jeg er jo bare snill og god, varm og myk. Jeg liker å kose, elsker å se folk jeg er glad i smile og lever for å hjelpe dem jeg elsker og å gi av meg selv. Hvordan kan jeg være alt dette, være så omsorgsfull, og samtidig så hjerterå?
For meg er det det ultimate paradokset i mitt liv. Jeg skaper og ivaretar med den ene hånden og ødelegger med den andre.
Det ligger sikkert dyp, fundamental visdom i de ordene, men det driter jeg i. Visdom får man ved å betrakte fra utsiden, ikke fra innsiden. Jeg er midt oppe i det, svømmer rundt i det og dykker ned i det som det passer meg. Jeg flyter.
Og det er godt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar