Det er natt. Jeg burde sove, men jeg er for trøtt.
Hvis det gir mening.
Timene flyr forbi, alt flyter over i hverandre. Dagene går sakte, ukene suser forbi meg som lyntog, jeg henger ikke med lenger.
Hvis det gir mening.
Jeg tenker mye. For mye. Tenker på alt som gikk galt, alt jeg ikke fikk gjort, ikke fikk sagt. Jeg ble forrådt av mine nærmeste.
Hvis det gir mening.
Det er et hull i sjelen min, jeg er tom, tanketom, følelsestom.
Hvis det gir mening.
Jeg flyter på en strøm av dritt, jeg bader i dritten, synker ned til nye lavmål av dritt og faenskap. Alt er øde, jeg er tom, et hult skall, et vandrende kadaver. Et lik. Hjertet mitt pumper blod, men jeg lever ikke, føler ikke. De propper meg full av medisiner. Tankene glir sakte forbi sinnet mitt, de vil ikke feste seg. Jeg vet jeg burde gråte, men ingen tårer kommer.
Hvis det gir mening.
Hva skjedde egentlig? Jeg var lykkelig, trodde jeg var lykkelig. Selvbedrag. Ingen kom for å redde meg, jeg svømmer på dypt vann men ingen ser meg. Ingen kommer svømmende for å trekke meg opp på land. Jeg stolte på noen, men ble forlatt. Det gjør vondt, faen så vondt. Men hva kan man gjøre, om ikke overleve? Døden er ingen utvei, det er bare en slutt. Vil ikke ha en slutt, ikke en så hjelpeløs, meningsløs, poengløs. Men jeg er så tom, så jævlig tom og uthult, utpult, forsvunnet i dritt og aske. Livet mitt er en ruin.
Alt er ødelagt, alt er tapt. De propper meg full av medisiner. Og jeg svelger, jeg lar tanketomheten og følelsløsheten skylle inn over meg, vil ikke se, vil ikke høre, jeg er stum og matt og tømt for mening og innhold, en flytende gren i en vill elv, på tur utfor det største fossefallet i mitt liv. Jeg er så tom. Jeg vil gråte, men ingen tårer kommer. Jeg vil hyle, men lungene mine er fyllt av røyk. Jeg vil dø, men ingen død kommer. Kan man dø av sorg? Kan man vaskes vekk av tomhet, skylles ren av tap og glemme alt og alle, vandre gjennom livet uten en bekymring og fri fra hele verden og all dritten, alt støvet og asken? Neppe.
Faen, jeg burde sove, men jeg er for trøtt. For sliten, for nedbrutt. Forrådt av mine nærmeste. De tok alt jeg hadde, tok alt det gode og etterlot vondt og jævlig og kaldt, og minner om noe tapt for alltid, noe varmt og mykt og borte borte borte. Vekk. Tatt fra meg. De tok alt.
Jeg var gift en gang. Hadde kone og barn, et liv med en fremtid. Nå er jeg innesperrte på en institusjon, livet mitt er oppstykket i endeløse dager og uker som suser forbi, blir til måneder foran øynene mine mens jeg gråter tørre tårer og hyler lydløst, hulkende, klagende. Ingenting er som før. Ingenting forandrer seg. Alt dør.
Hvis det gir mening.
Hvem skriver jeg dette for? Hvem som helst, noen som vil høre. Hvem som helst.
Jeg er nummen i kroppen, nummen i sjelen. Tom. Borte.
Sånn er det å flyte, sånn er det altså å ikke vite, ikke se. Jeg får med meg verden utenfor som en tåke, den flyter over meg, driver rundt meg, gjennom meg. Ikke noe fokus, ingen holdepunkter. Ingenting som jeg kan stoppe og puste ved, som kan roe meg ned og gi meg følelse tilbake.
Dagene går med til ingenting. Vi spiller spill, ser film, røyker. Jeg og alle de andre galningene på huset. Jeg driver rundt i gangene som en forvirret vind, uten mål og mening, uten håp. Vi ler, vi sitter stille og ser på teve, vi gråter på rommene våre når ingen kan se oss. Jeg og de andre galningene.
Vi er innlagte alle sammen. Helsevesenet - størst og farligst av alle ville vesener i statsjungelen – har fanget oss inn. Vi medisineres, utredes, evalueres og glemmes. Hvordan går det i dag? Har du det bra i dag? Vi har økt doseringen din i dag. Vi skal ha en samtale i dag.
Dagene flyter over i hverandre.
Hvis det gir mening.
Jeg har møtt så mange mennesker, jeg klarer ikke å holde styr på alle inntrykkene lenger. Jeg husker alt glimtvis, jeg lever i en endeløse serie av øyeblikk som strekker seg ut i evigheten og forsvinner i glemselståken.
Jeg savner nærhet mer enn noe annet., Det er vel derfor jeg er her. Ingen nærhet, mangel på kontakt, ingen kropp, ingen hud, ingen varme ord. Ikke det at jeg er alene. Bevares. Men det føles sånn. Ingen til å trøste meg.
Jeg vil reddes mer enn noe annet. Jeg ønsker meg en ridderinne på sin hvite hest, med skinnende rustning og skarpt sverd, som kommer ridende inn i livet mitt, dreper demonene mine og tar meg med seg ut i den ville, vakre verden. Men det skjer ikke. Selvsagt skjer det ikke. Jeg er fastlåst her i min selvvalgte ensomhet.
Jeg er ikke alene, men det føles sånn.
Hvis det gir mening.
