Ro. Fred. Litt sykt i kantene, men fredfyllt.
Jeg har begynt å akseptere nå. Begynt å gå videre.
Jeg har sluppet henne fri, jeg har sluppet meg selv fri, og selv om jeg nok kommer til æ kravle inn i buret igjen vet jeg at døren er åpen.
Det er ikke så vondt lenger. I dag. Nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar