A Soldiers Things

Jeg vil sove i armene dine.

Break your backs and crack your oars, men!

Ny dag. Fåkkings ny dag.

Jeg sitter mutters alene i leiligheta med Mastodon dundrende i luften, varmen tar livet av meg, jeg er steinkåt og passelig smådeprimert, men faktisk i ganske godt humør til meg å være.

Har tilbrakt dagen hos kompiser, mye fin samtale og en flott anledning til å glemme shit.

Men nå kjenner jeg at jeg er sliten. Gidder ikke å skrive så mye eller så dypt i dag, men jeg syntes bloggen virket så ensom.

Faen, jeg vil pule.

Satan.

Sitter i leiligheten min nå, i Trondheim. TrustCompany på laptopen. Lytte, tenke, blø.

Jeg er min egen verste fiende. All min svakhet styrter til forgrunnen, jeg er naken, blottet for mot, integritet, selvrespekt, alt jeg har nå er tap, savn og sorg.
Hvorfor skal det være så vanskelig? Hvorfor er alt jeg ser spor etter det som var, spor etter det som er igjen, spor etter alt hun har dratt inn hit, alt hun har knust inne i meg? Faen. Satan.

Jeg hater henne. Jeg hater henne, jeg elsker henne, hun er min beste venn. Jeg er min verste fiende.

Jeg drikker. Sikkert ikke verdens beste ide, men hva faen skal man ellers gjøre. Jeg kunne grine, men det tjener ikke til noe som helst. Jeg kunne hyle, men ingenting kommer ut.
Akkurat nå vil jeg bare drepe og dø.

Jeg satt på flyet i dag, på vei ned hit, og tenkte på at flyet kom til å styrte mens jeg lo og smilte og så ut på de vakre skyene og den bittelille verden der nede. Misantropen i meg fryder seg hver gang jeg ser for meg folk rundt meg dø. Jeg har det vondt, og jeg vil dele.


Jeg hater det nye livet hennes. Hun har alt jeg vil ha. Hun er vakker, hun kan velge og vrake mellom fantastiske elskere med utrolige kropper som vil gjøre alt for henne, med henne, mot henne. Hun er lykkelig, forelsket i en mann som er mye bedre enn meg. Alt jeg har er dritt, aske og faenskap i bøtter og spann.
Hva er galt med meg? Hvorfor må jeg lyve til meg selv, narre meg selv til å tro at jeg er verdt noe, at livet mitt har mening? Hvorfor er jeg så verdiløs?

Jeg vil ut og drepe noen. Jeg vil ut og dele.

Ingenting er virkelig lenger, ingenting gir mening. Alt jeg trodde om meg selv, om henne, om oss, det går i stykker foran øynene mine. Jeg hater min beste venn, jeg er glad i smerten som river og sliter i meg, som biter store stykker ut av sjelen min og spytter dem i ansiktet mitt med et ekte, medfølende smil om munnen. Hun har sett alt og forstår ingenting.

Hvordan kan jeg fortsette? Jeg har ingenting igjen, jeg har mistet alt. Min selvtillit, min styrke, alt som betyr noe for meg. Jeg har ingen å elske mer. Jeg er naken, tom, alene. Ensom.

Du er min nærmeste venn, du ser meg og forstår meg. Men du ser ingenting. Jeg skulle ønske jeg aldri traff deg, men ingen har noen gang gjort meg så mye godt som du og jeg kan ikke leve uten deg.

Jeg vil ha deg hos meg. Jeg vil ha deg langt unna meg.

Alt er så delt, alt er så vanskelig.

Mer alkohol. Mer støy.
Musikk er terapi.

Trenger noen som ser meg.

La oss bli farlige.

Jeg er den som alt går galt med
Jeg er den som aldri får
Den som strever
Den som faller
Inn til meg kan ingen nå

Faen, jeg er ensom. Trodde dette skulle bli godt, men det finnes ingenting godt med å bli forlatt. Ser frem til en lang uke. Ser frem til mye ild i sjelen. Jeg vil ha Noraen min.

City of a thousand lights

Tromsø, i påvente av Trondheim. Kidsa skal til sitt andre sett besteforeldre sammen med sin mor. Jeg skal chille. Alene.
Godt.

Hva er det egentlig som gir et liv mening? Er det kjærlighet? Et mål? Å realisere seg selv?
Jeg føler at jeg taper uansett, men jeg har lært meg å drite i det. Jeg er en rik mann. Jeg har venner som elsker meg, to barn vakre som jeg forguder og et helt liv foran meg. Likevel klarer jeg ikke å fri meg fra tanken på at uansett hvor tøff hverdagen er nå, kommer den bare å bli værre og værre inntil den dagen hjertet melder pass og jeg sier opp abbonementet. Erfaringsmessig vet jeg at jeg ikke er skapt for lykke. Det funker ikke for meg, jeg blir sløv av det og mister retningssansen. Nå er sansene mine skjerpet, jeg er årvåken og klar, med en iskald klump av kniver i magen. Jo mer jeg lider, jo klarere ser jeg. Dårlig deal? Kanskje, men jeg er vokst opp slik og trives med det.

Tro ikke at jeg sittert og sutrer. Jeg har full kontakt med meg selv, flyter på en bølge av ild, støy og faenskap. Hadde det ikke vært for at jeg har måter å avreagere på og mennesker å henvende meg til ville jeg vært begravd i emosjonell dritt nå. Men det har jeg. Akkurat nå nyter jeg dette. jeg er kommet hjem. Jeg har husket hvordan det er å hate, sett mitt sanne ansikt igjen etter årevis i et selvkonstruert bur. Et vakkert bur, men like fullt et bur.

Vennene mine er navet i livet mitt nå, og barna er grunnen til at det går rundt.
Det går oppover herfra.

Power overwhelming.

Det tar aldri slutt. Det ender ikke. Det bygger seg opp, stiger og stiger, til flammene slikker taket og det ikke er flere hulrom å fylle, ingen flere kroker å skyve det inn i. Det må ut.

Jeg har savnet dette, men jeg hadde glemt hvor vondt det gjør. Ilden er så sterk og ren, så kraftfull og altoppslukende at jeg umulig kan holde den inne. Ingenting kan stoppe den.

Så jeg trenger deg. Jeg fortærer meg selv uten deg. Hadde det ikke vært for deg ville alt gått galt. Alt jeg er og har ville blitt trukket ned i en endeløs spiral av ødeleggelse og smerte, mine nærmeste ville lidd og jeg ville ha mistet det lille jeg har igjen av menneskelighet og intellekt.

Dette er ikke en bønn om hjelp. Jeg er ikke svak. Dette er en tillitserklæring, et utrop i kjærlighet. Uten deg raserer jeg min egen verden, uten deg brenner alt ned.

Ta imot min ild, og du skal få meg.

Og så tilbake til programmet.

Denne bloggen har til nå for det meste handlet om mitt turbulente følelsesliv. Det er i grunnen derfor jeg har den, men det er andre ting jeg vil gjøre med den også.

Som å klage over hvor jævlig, unødvendig dumme folk er.

Så, det foregår en debatt om NRK-lisensen for tiden. Fjern den, sier folk. Vi får bare inn NRK1, men må betale full lisens. Vi betaler for noe vi ikke får. Tilbudet er for dårlig, det er ikke noen morsomme eller bra programer på NRK. For mye sport. For lite serier. For mye ditt, for lite datt, klage klage klage, se på meg jeg er en ignorant, uvitende tulling som ikke vet hva jeg prater om.

Dette trenger å presiseres: Når du betaler lisensen for NRK, betaler du ikke en pris for et produkt. Du betaler en statlig avgift slik at flertallet kan nyte godt av en statlig finansiert tevekanal.

Altså er det ikke snakk om at du betaler for noe du ikke får når du betaler full lisens selv om du bare får inn NRK1. Det er snakk om at du er en siklende mongo. Lisensen er en statlig avgift! Alle som eier et teveapparat betaler lisensen! Det er ikke NRK-prislappen du betaler, du kjøper ikke NRK!

Satan, at det går an å være så inn i hælvette sandblåst i toppetasjen at man ikke skjønner noe så forpult jævla enkelt som en statlig avgift! Hvor vokste dere opp? Under en stein? En skulle jo tro det. Folk som klager over lisensen er vel de samme folka som synes at scooter-jakker er det ypperste av design, mener at å kjøre frem og tilbake mellom to rundkjøringer er prima tidsfordriv og at hvis musikken ikke dunker og kan blastes ut av en sub-woofer så bagasjeromslokket på bilen dirrer så er det ikke ordentlig musikk. JÆVLA IDIOTER! HÆLVETTES FREMSKRITTSPARTISTEMMENDE APEKATTER! SLUTT Å FORPESTE GENPØLEN MIN MED DET SKITNE, UBRUKELIGE ARVEMATERIALET DERES OG KRYP TILBAKE UNDER DE RÅTNE, MOSEGRODDE STEINRØYSENE MØDRENE DERES PULTE DERE FREM I SÅNN AT JEG SLIPPER Å SE ELLER HØRE DERE, DRITTMENINGENE DERES, SØPPELMUSIKKEN DERES ELLER DE FORPULT MOTBYDELIGE BILENE DERES NOEN SINNE IGJEN!

Innavl. Fy faen.

Seriøst, hvis hun har samme mor som deg er det ikke en god ide å knulle henne.

Men jeg er ikke ferdig.

Så, mens jeg jobbet i barnehage her oppe hadde jeg en kollega som hang i miljøene, kan man si. Ei venninne av henne hadde fått barn med en type som viste seg å ikke være den snille, flotte fyren hun trodde han var. Ei vanlig historie, sier du? Joda, det er det. Bortsett fra at fyren het Killer.

Hvem legger seg ned og skrever med beina for en mongo som kaller seg selv for Killer? Hva faen har du å tjene på det? Ser du frem til å få dumme barn? Synes du det er morsomt med biler som har dyrere anlegg enn selve bilen? Jeg bare spør! På ett eller annet tidspunkt må da alle kunne klare å ta et skritt tilbake og tenke "faen, det her er en jævlig dårlig ide du.."

Men nei. Menneskerasen klarer gang på gang å kvele det lille jeg har av tillit til den. Hver gang jeg tror jeg har funnet tilbake min tiltro til mine medmennesker, så kommer det en eller annen kjøttsopp med et eller annet GENIALT utsagn eller en eller annen PREMIEIDÈ og fullstendig utsletter etthvert håp jeg kunne ha om at arten vår ikke er dømt til å for alltid vasse i sin egen ubrukelighet.

Jeg melder meg ut. Dette er min resignasjon. Jeg ønsker med dette å si opp mitt medlemskap i den menneskelige rase. Jeg vil ikke lenger ha noe mer å gjøre med noen av dere.

Peculiarities.

Så sært å se hvordan ting forandrer seg. Hvordan hele elven kan endre kurs ved å flytte en stein. Eller ved å åpne slusene.

Jeg kunne spist verden i dag. Ingen trussel virker for stor eller for uoverkommelig. Verden er mye enklere når alt reduseres ned til grunnleggende konflikter, styrkeprøver, kamper. Da kan alt overvinnes, en eller annen gang.

I dag ligger jeg i krig.  Alt er en utfordring, og jeg vinner alltid. Jeg er sterkere.

Jeg kan ikke fatte hvorfor jeg har vært så svak. Hvorfor jeg har latt meg styre og manipulere. Jeg ser det så klart nå, alt er så enkelt og innlysende. Jeg ser folks behover, ønsker, følelser. Jeg vet hva de vil, hvorfor de gjør det de gjør og hva de vil oppnå. Folk er så jævla gjennomsiktige. Alle er det. Hvorfor har jeg kastet dette bort på å ta meg av andre? På å gi av meg selv uten å få tilbake, tømme meg helt uten å bli fyllt opp?

What a waste. What a fucking waste.

Det står en ildsøyle opp gjennom sjelen min nå.

Våken.

Har du kjent det brenne inne i deg? Vet du hvordan det føles å holde en flamme som ikke vil dø?

Jeg vet.

Jeg har ikke følt meg slik på årevis.

Jeg har umenneskelig styrke nå, jeg er årvåken og energisk, dyrisk og vill, utemmet, uhemmet. Farlig. Akkurat slik jeg liker det. Endelig kan jeg slippe de siste bitene av løgnen, de siste patetiske restene av det jeg gjemte meg bak.

Det spiller ingen rolle hvem jeg er nå, jeg kjenner meg selv for første gang på noe som oppleves som århundrer. Jeg har våknet.

Og jeg har mål. Jeg skal temme beistet i mitt indre, bruke det til å leve igjen og til å bygge opp et liv for meg og de som betyr noe for meg. Hele livet har jeg livnært meg på hat, brukt sinnet mitt til å drive meg fremover. I ungdommen var det det eneste som holdt meg gående, det eneste som gjorde meg i stand til å stå opp om morgenen. Min drivkraft er hat.

Men jeg er ingen ungdom lenger, jeg er en mann. Og jeg vet at ufokusert aggressjon er uproduktiv, vill og skadelig. Ukontrollert hat fører meg ned en vei jeg ikke har vil gå, uansett hvor lyst jeg har.

Men jeg nekter å forsøke å bure meg selv inne igjen, nekter å fange meg selv i et nett av løgner og selvbedrag og gjøre meg selv ufarlig, svak og patetisk. Jeg nekter å tape denne kampen. Så jeg skal temme sinnet mitt, tøyle hatet, holde flammen som ikke vil dø. Og når jeg er under kontroll er verden min til å formes slik jeg vil ha den. Da kan ingen og ingenting stoppe meg.

Ikke engang du. Jeg vet du leser nå. Du skal bli min, det sverger jeg på. Først skal du nekte. Så skal du tvile. Så skal du ville. Og så er du min. Og ingen og ingenting kan stoppe meg.

Faen.

Nå er jeg bekymret for deg. Jeg tenker på deg hele tiden, til og med når jeg ikke burde. Jeg vet at du har det vanskelig nå, like vanskelig som jeg, og at du står foran valg som kan få større konsekvenser enn du aner.

Ikke gjør det. Ikke gi meg den tilfredsstillelsen. Bare la være. Bli lykkelig, ikke fortsett den samme galskapsdansen du har danset i årevis. Bli fri! Døra er åpen!

Jeg har ikke noen tro på at jeg kan forandre deg. Jeg kan ikke hjelpe deg lenger, og det vet vi. Men hvis du ødelegger dette, da har du skuffet meg. Og samtidig gjort meg glad. Men jeg trenger ikke det nå, selv om jeg vil ha det.

Ikke gjør det. Du skremmer meg.

Lyden av bobler som sprekker

Popp.

Der gikk en livsløgn.

Jeg har aldri følt meg så naken som nå, aldri så sårbar. Blodet mitt strømmer ut gjennom øynene, nesen, munnen, huden. Jeg blør ut over hele livet mitt.

Jeg er ikke verdt noen ting i mine egne øyne. Alt jeg er, alt jeg har å tilby er like verdiløst som støv og aske. Hvem kan elske meg? Jeg har lært noe om meg selv som er så vanskelig og brutalt at jeg ikke lenger vet om ærlighet er positivt. Akkurat nå ønsker jeg meg løgnen tilbake. Den kunne jeg i det minste glemme.

Dritt.

Det er kanskje bare en stol med en genser på, men faen den er skummel når lyset er av...

Before the secrets get revealed.

Jeg tenker av og til en del på absolutt moral.

Det onde og det gode i mennesker, og hva det er for noe. Jeg blir aldri hverken konkret eller ego-onanistisk, men jeg tenker en del.

Jeg brukte store deler av min ungdom på å narre meg selv til å tro at jeg var en egoistisk, narcisistisk jævel uten medlidenhet eller nestekjærlighet, en som tok seg til rette og lo av andres smerte. I det siste har jeg blitt mer og mer klar over at det var et selvbedrag, en løgn jeg fortalte meg selv for å gjøre livet mitt enklere og for å rettferdiggjøre den aggresjonen og det hatet jeg følte mot andre.

Som voksen har jeg roet meg ned, funnet meg til rette i verden og blitt mildere. Men det er kun nå i senere tid jeg har blitt var for i hvilken grad jeg har løyet til meg selv.

Og likevel tar jeg meg selv i å tenke på hvilken tilfredsstillelse det er i å ta fra noen noe som betyr noe for dem, kun fordi jeg har mulighet og kan få noe ut av det. Eller å være med på å ødelegge noe som kunne ha blitt vakkert, bare for å gi meg selv kortvarig glede.

Er det det som er menneskelig ondskap? Skadefryd?

Jeg er jo bare snill og god, varm og myk. Jeg liker å kose, elsker å se folk jeg er glad i smile og lever for å hjelpe dem jeg elsker og å gi av meg selv. Hvordan kan jeg være alt dette,  være så omsorgsfull, og samtidig så hjerterå?

For meg er det det ultimate paradokset i mitt liv. Jeg skaper og ivaretar med den ene hånden og ødelegger med den andre.

Det ligger sikkert dyp, fundamental visdom i de ordene, men det driter jeg i. Visdom får man ved å betrakte fra utsiden, ikke fra innsiden. Jeg er midt oppe i det, svømmer rundt i det og dykker ned i det som det passer meg. Jeg flyter. 

Og det er godt.

Blame it on the boogie.

Sex.

Sex plager meg.

Ikke det å ha sex, det er fortreffelig. Men det at det skal være et mål i seg selv. Og at jeg aldri når det målet.

Så, jeg fikk høre her om dagen at jeg har et rykte på meg for å være en ekstremt dyktig elsker. Jøss, det hviskes og tiskes om hvor godt det er å knulle meg, tenker jeg. How cool am I? Ryktet kan ikke ha den største kretsen i verden å utfolde seg i, siden det verserer blant mine nære venner og kamerater, såvidt jeg har skjønt det i alle fall, men kult er det uansett.

Jeg har også opplevelsen av at jeg er dyktig i senga. Ingen har klagd hittil, og jentene gjør vanligvis store øyne og lager overraskede grimaser when I do my thing, noe som vel må kunne sees på som positivt. Det er kult med litt anerkjennelse, det gir litt den "jeg er ti meter høy" følelsen jeg pratet om i går. Pluss at det finnes ikke noe som er så svakt og sårbart som egoet.

Jeg har merket meg at den største frykten jeg har i forhold til bruddet er hennes nye elskere og hvordan deres prestasjoner og evner måler seg opp mot mine egne. Kort sagt, hvem er det mest episke ligget, han eller jeg. Det er snodig, for jeg har aldri brydd meg om slike ting før, men ett eller annet veldig primalt og maskulint i meg føler seg truet av hele opplegget.

Hvorfor er det så viktig å være den dyktigste elskeren? Å ha den største kuken, å gi de beste orgasmene, å holde ut lengst, å være best? Hva er greia? Kan vi ikke bare pule?

Det handler nok, som det meste annet, om selvfølelse og selvtillit. Når et forhold er over vil man gjerne ut av det med flagget høyt hevet, og en av prestasjonene man kan ta med seg videre, en av de udelt positive tingene (om man er heldig) er sexen. Da vil man gjerne vite at man har utrettet noe stort, godt og kanskje også litt viktig. At det var godt å ligge med meg, at jeg var flink og ga henne noe fint og godt.

Jeg ble nylig stilt ansikt til ansikt med den frykten for den som skal komme og være bedre enn meg, og det var ikke så skremmende. Sex kan egentlig ikke måles og rangeres (vel den kan det, men ikke så veldig nyansert; du har pule-en-død-fisk-sex, helt gjennomsnittlig sex, bra sex og fullstendig ukontrollerbart episk sex), og det viste seg at mine prestasjoner og hans var så forskjellige at de ikke kunne sammenlignes i annet enn at de endte med at hun kom og var utslitt og tilfreds. Monsteret var en stol med en genser på.

En annen ting er dette med å skaffe seg sex. Satan, for et leven. For et stress. Jeg var på byen i går med en kompis og bare pilsa litt (han drakk alkohofritt som designert sjåfør, og var kledelig misunnelig på mitt velsmakende, alkoholfulle Mack-øl) mens jeg så på alle gorgene ("Se mamma, en fraggel!") og takrasene som kler seg i åletrange topper, klasker maling og lakk i trynet og går ut for å skuffe seg selv og bli deprimerte hver helg. Vi hadde det egentlig ganske gøy. Diskuterte atomkrig, zombie-apokalypsen, hva som er galt med innovasjon norge og hvorfor føydalismen er den ultimate regjeringsform.

Og mens jeg sitter der og ler med ølglasset i hånden så ser jeg ut over den patetiske lille folkemengden som etterhvert begynner å samle seg på uteplassen i påvente av rushet som ventet rundt tolv og all "moroa" de skulle ha, og innså at jeg med stor sansynlighet ikke vil kunne få med meg noen andre enn gorgene og takrasene med hjem hvis jeg gikk inn for det.

Det føltes ut som et tap.

Jeg er ikke en kresen mann. Fitte er fitte, og jeg er av de som synes kvinnekroppen er vakker i alle sine variasjoner. Så lenge kjerringa ikke er skikkelig overvektig eller ubeskrivelig groteskt stygg så skal jeg nok få den både opp og inn og ha det ganske godt i prosessen.

Likevel føler selv jeg at jeg har visse standarder, og de jentene jeg satt og bevitnet i går kveld var alt annet enn attraktive.

Men sånn er det altså å være meg. Halvfeit, nerdete og spesiell. De pene jentene vil ikke hverken vedkjenne seg meg eller ta på meg, og de stygge vil jeg slett ikke ha. Jeg er ikke en stygg fyr, det vil jeg ikke påstå. Faktisk er jeg ganske sjarmerende og kjekk, på min egen måte. Men jeg kan ikke det spillet folk spiller, jeg skjønner ikke reglene og jeg får ikke til å spille det med innlevelse og flyt. Vet ikke hva jeg skal si, hvordan jeg skal opptre, hva jentene vil høre, hvordan jeg får dem med hjem.. Så jeg har begynt å gi litt faen, noe som fører til at jeg nok kommer til å få meg langt sjeldnere pult enn jeg har behov for.

Så jeg har begynt å saumfare vennekretsen min etter villige jenter, med varierende hell. Det har gitt resultater, behagelige resultater, men jeg vet egentlig ikke om det er et dommedagsprosjekt som kommer tilbake og biter meg i ræva eller om det er den beste ideen noensinne. Sansynligvis er det en middelmådig ide som kan ende opp med å bli litt ubehagelig i lengden. Men jeg har veldig spesielle venner.

Men det at andre får seg pult i bøtter og spann, det svir litt. At folk, nære folk, får tilbud om firkanter og trekanter i øst og vest og blir sjekket opp av både jenter og gutter som de kan kline med på byen og hvor de nå ellers måtte ønske det og har folk som kaster seg over dem for å få/gi telefonnumre.. Det er surt, når jeg selv har det som jeg har det. Og det er deprimerende, når jeg og godt kunne tenke meg å leve slik, men er stuck med det jeg er stuck med. Han sære, koselige typen. Jeg vil ikke være han sære, koselige typen. Jeg vil være han der mørke, mystiske typen som alle har lyst til å knulle.

Fat chance.

Men, men. Mitt liv som han sære, koselige typen har gitt meg mange gode venner. Det er en styrke og en verdi i seg selv. Og det er ikke akkurat som om jeg forventer å aldri knulle igjen så lenge jeg lever. Det skal vi nok alltids ordne. Jeg har prosjekter jeg har tro på, for å si det sånn.

Bliss.

En god, kjent stemme som forteller meg ting jeg vet fra før.

Kjærlighet. Ærlighet. Tillit.

Sannhet.

Livet mitt er godt.

A mind is a terrible thing to taste.

Faen. Yo-yo-liv.

Nå går ting fort. På to dager har jeg gått fra bunnen til skyene. Er det meningen at det skal gå så fort, eller er jeg et føkkings unikum?

Jeg drømmer nå, våger nesten å håpe. Flyter på sommerfugler i magen, kjenner på hvordan det er å tillate seg selv den friheten. Ikke lenger nedtrykt, undertrykt, slave av et annet menneskes følelsesliv, min egen jævla herre.

Og samtidig sin egen slave.

Dæven, det kribler. Jeg sitter og kjenner på det nå, det knyter seg i magen på en god måte for første gang på.. På dritlenge. Nå vil jeg leve.

Jeg er kanskje ikke så jævla dum allikevel..

This is your life, the sequel.

Ro. Fred. Litt sykt i kantene, men fredfyllt.

Jeg har begynt å akseptere nå.  Begynt å gå videre.

Jeg har sluppet henne fri, jeg har sluppet meg selv fri, og selv om jeg nok kommer til æ kravle inn i buret igjen vet jeg at døren er åpen.

Det er ikke så vondt lenger. I dag. Nå.

...

Faen, så dum jeg er..

Jesu Christo, un crocodillo!

Hvordan er det mulig å gå fra så lavt til så høyt på bare noen timer?

I går var verden en dass, i dag er jeg ti meter høy med rak rygg og hodet høyt hevet. Det hjelper å føle seg begjært, at det er noen der ute som vil ha en. Satan altså, jeg trenger det.

Og venner, venner hjelper. Folk i oslo som ringer en midt på dagen sånn helt uten videre for å høre hvordan det går og prate litt skjit, venner som poker en på facebook bare for å høre hvordan formen er, til og med han ene tullingen som ringte meg fra en pub hvor han satt og drakk øl for å høre om han skulle komme kjørende og hente meg, bare for å innse midt i invitasjonen at han sitter på en pub og drikker øl.. Jeg elsker deg mann, men du er en kronidiot.

Det er mye i livet sitt man vil ha kontroll på. Noen ganger er det dritviktig å lytte til vennene sine, fordi sannheten er vanskelig å se når den gjelder en selv. Men jeg vet ikke. Jeg tror jeg bare lar ting flyte, og ser hva som føles naturlig der og da. Hvem vet, kanskje hun forbauser meg..

This is your life on drugs.

Det river og sliter i meg, jeg har et enormt jævla åpent sår inni meg som blør ut over alle de fine bildene jeg har malt og alle de flotte tankene jeg har tenkt og farger hele mitt indre univers rødt og jævlig.

Jeg er lei av å være snill, lei av å være hyggelig og koselig og omtenksom og følsom og empatisk og faen i helvette jeg er så lei!

Jeg har lyst til å rope og kjefte, til å fortelle folk akkurat hva jeg føler om dem og hva jeg mener og tenker og jeg er lei, lei, lei!

SATAN!

Men i hælvette da!

At det skal være så vanskelig.

Nå har jeg semesterregistrert meg og registrert utdanningsplanen for de neste to semestrene. Bare drittfag og bajs å velge mellom, så dette blir to skikkelige jallasemestre på rappen. Jippi. Og når jeg skulle betale semesteravgiften presterte jeg å bestille en føkkings giro i stedet for å betale med nettbank, så det kommer til å ta tusen år før stipendsøknaden min er ferdigbehandlet. The joy. The fucking joy.

I tillegg måtte jeg ringe "eks"kona fjortitolv ganger for å få opplysninger om peronnummer, fødselsdato, fødested, fødselsvekt, oldemors pikenavn og grandtante Tuttas blodtype for å få møkka i havn.

Jeg hater verden. 

This is your life.

Intertubene. Hello world.

Så, jeg har bestemt meg for å blogge. Har masse grums inni meg som må ut, og hvilket bedre sted å få dritten ut enn en blog?

Where to begin.. Jeg og kona skal skilles. Kone i ett år, samboer i fem, to unger. Et kjærlighetsliv som aldri fungerte, selvbedrag, løgn, masse vonde følelser som kapsler inn et nært vennskap i en hatefull cyste av faenskap og dritt. Best å bare drepe driten, sant?

Hadde det bare vært så vel. Driten er nemlig det beste jeg noen gang har hatt. 

Så hva gjør man da, når verden roterer og blir til dritt, når grunnfjellet svikter under føttene og alt snus på hodet?

Jeg tenker, føler og venter på at ting skal bli bedre.

Hun har gått videre, leter etter nye mennesker å dele livet med og har det deilig med å være bare seg selv. Hvordan takler man det? Jeg mener FAEN! Det har gått, hvada, en måned siden vi gjorde det slutt, og så sitter hun i min leilighet, på min sofa og kliner med en eller annen tulling fra jobben sin og det er liksom greit!? JESUS FUCK! Vi er fortsatt gift, for helvette.

Men det er greit. Jeg lever videre, og jeg vil så inderlig at hun skal være lykkelig. Bruker mye av meg selv på å hjelpe henne gjennom sine følelser, snakke henne gjennom forholdet til han andre fyren og gi henne av meg selv. Jeg gir av meg selv hele tiden. Og hun gir tilbake, for første gang siden jeg traff henne for fem år siden. Vi prater sammen, noe vi aldri kunne før.

Det er så kjipt å se på at hun har blitt til den fargerike jenta jeg forelsket meg i, men som ikke er forelsket i meg lenger.

Så nå går jeg rundt og svimer. Jeg er i balanse, men det er stort sett fordi det er like mye dritt i begge skålene. Noen dager er drit tunge. Jeg gråter meg i søvn mange netter, sitter med en bedriten følelse inni meg de fleste dagene, klarer ikke å ta meg av ungene.. Jeg sliter.

Jeg er hul inni meg. Hul, iskald og hard.

Men samtidig har jeg det ganske fint. Noe vondt er over, og jeg angrer ingenting. Hun er fremdeles min næreste venn, vi har delt så mye sammen og gitt hverandre så mye av oss selv, vi har to vakre sønner sammen og deler et familiebånd som aldri kan brytes. Det er fint. Nå er vi fri, begge to, til å leve våre egne liv og bli de menneskene vi trenger å være. Og det er fint.

Så hvorfor føler jeg meg så jævlig i dag da? Det kommer nok til å ta en stund dette.

Heldigvis har jeg venner.