And happyness and peace of mind where never ment for me.

Hun var så vakker da vi møttes. Jeg husker at jeg ble glad når hun smilte, som om jeg hadde vunnet noe. Hun smilte ikke mye, ikke skikkelig, som om hun mente det. Så når hun smilte, virkelig smilte, var det en seier som betydde noe.
Hun var så skjør, som om hun var av glass. Når hun gråt, og jeg holdt henne, var jeg redd for at hun skulle gå i stykker. Men hun var sterk, og bar på så mye. Jeg ville ta alt, gi henne fred og en sjangse til å puste fritt. Jeg ville at hun skulle være glad. At hun skulle smile.

Jeg holdt hånden hennes gjennom hele fødselen. Hun var så vakker.

Jeg husker at vi gråt mye.

Jeg husker da hun fremdeles smilte når hun så på meg, og det lyste i øynene hennes.

Alt det er fortid. Over nå. Borte.
Ingenting fra den tiden er igjen. Hun elsker en annen. Jeg står i veien for henne, ubrukelig, bare noe hun må holde ut med fordi vi har barn sammen.
Jeg husker øynene hennes da hun fortalte meg det, så redde, og at hun gråt fordi jeg ble glad.
Vi var så glade. Nå er jeg redd for at hun hater meg, sånn som jeg hater meg selv.