Blame it on the boogie.

Sex.

Sex plager meg.

Ikke det å ha sex, det er fortreffelig. Men det at det skal være et mål i seg selv. Og at jeg aldri når det målet.

Så, jeg fikk høre her om dagen at jeg har et rykte på meg for å være en ekstremt dyktig elsker. Jøss, det hviskes og tiskes om hvor godt det er å knulle meg, tenker jeg. How cool am I? Ryktet kan ikke ha den største kretsen i verden å utfolde seg i, siden det verserer blant mine nære venner og kamerater, såvidt jeg har skjønt det i alle fall, men kult er det uansett.

Jeg har også opplevelsen av at jeg er dyktig i senga. Ingen har klagd hittil, og jentene gjør vanligvis store øyne og lager overraskede grimaser when I do my thing, noe som vel må kunne sees på som positivt. Det er kult med litt anerkjennelse, det gir litt den "jeg er ti meter høy" følelsen jeg pratet om i går. Pluss at det finnes ikke noe som er så svakt og sårbart som egoet.

Jeg har merket meg at den største frykten jeg har i forhold til bruddet er hennes nye elskere og hvordan deres prestasjoner og evner måler seg opp mot mine egne. Kort sagt, hvem er det mest episke ligget, han eller jeg. Det er snodig, for jeg har aldri brydd meg om slike ting før, men ett eller annet veldig primalt og maskulint i meg føler seg truet av hele opplegget.

Hvorfor er det så viktig å være den dyktigste elskeren? Å ha den største kuken, å gi de beste orgasmene, å holde ut lengst, å være best? Hva er greia? Kan vi ikke bare pule?

Det handler nok, som det meste annet, om selvfølelse og selvtillit. Når et forhold er over vil man gjerne ut av det med flagget høyt hevet, og en av prestasjonene man kan ta med seg videre, en av de udelt positive tingene (om man er heldig) er sexen. Da vil man gjerne vite at man har utrettet noe stort, godt og kanskje også litt viktig. At det var godt å ligge med meg, at jeg var flink og ga henne noe fint og godt.

Jeg ble nylig stilt ansikt til ansikt med den frykten for den som skal komme og være bedre enn meg, og det var ikke så skremmende. Sex kan egentlig ikke måles og rangeres (vel den kan det, men ikke så veldig nyansert; du har pule-en-død-fisk-sex, helt gjennomsnittlig sex, bra sex og fullstendig ukontrollerbart episk sex), og det viste seg at mine prestasjoner og hans var så forskjellige at de ikke kunne sammenlignes i annet enn at de endte med at hun kom og var utslitt og tilfreds. Monsteret var en stol med en genser på.

En annen ting er dette med å skaffe seg sex. Satan, for et leven. For et stress. Jeg var på byen i går med en kompis og bare pilsa litt (han drakk alkohofritt som designert sjåfør, og var kledelig misunnelig på mitt velsmakende, alkoholfulle Mack-øl) mens jeg så på alle gorgene ("Se mamma, en fraggel!") og takrasene som kler seg i åletrange topper, klasker maling og lakk i trynet og går ut for å skuffe seg selv og bli deprimerte hver helg. Vi hadde det egentlig ganske gøy. Diskuterte atomkrig, zombie-apokalypsen, hva som er galt med innovasjon norge og hvorfor føydalismen er den ultimate regjeringsform.

Og mens jeg sitter der og ler med ølglasset i hånden så ser jeg ut over den patetiske lille folkemengden som etterhvert begynner å samle seg på uteplassen i påvente av rushet som ventet rundt tolv og all "moroa" de skulle ha, og innså at jeg med stor sansynlighet ikke vil kunne få med meg noen andre enn gorgene og takrasene med hjem hvis jeg gikk inn for det.

Det føltes ut som et tap.

Jeg er ikke en kresen mann. Fitte er fitte, og jeg er av de som synes kvinnekroppen er vakker i alle sine variasjoner. Så lenge kjerringa ikke er skikkelig overvektig eller ubeskrivelig groteskt stygg så skal jeg nok få den både opp og inn og ha det ganske godt i prosessen.

Likevel føler selv jeg at jeg har visse standarder, og de jentene jeg satt og bevitnet i går kveld var alt annet enn attraktive.

Men sånn er det altså å være meg. Halvfeit, nerdete og spesiell. De pene jentene vil ikke hverken vedkjenne seg meg eller ta på meg, og de stygge vil jeg slett ikke ha. Jeg er ikke en stygg fyr, det vil jeg ikke påstå. Faktisk er jeg ganske sjarmerende og kjekk, på min egen måte. Men jeg kan ikke det spillet folk spiller, jeg skjønner ikke reglene og jeg får ikke til å spille det med innlevelse og flyt. Vet ikke hva jeg skal si, hvordan jeg skal opptre, hva jentene vil høre, hvordan jeg får dem med hjem.. Så jeg har begynt å gi litt faen, noe som fører til at jeg nok kommer til å få meg langt sjeldnere pult enn jeg har behov for.

Så jeg har begynt å saumfare vennekretsen min etter villige jenter, med varierende hell. Det har gitt resultater, behagelige resultater, men jeg vet egentlig ikke om det er et dommedagsprosjekt som kommer tilbake og biter meg i ræva eller om det er den beste ideen noensinne. Sansynligvis er det en middelmådig ide som kan ende opp med å bli litt ubehagelig i lengden. Men jeg har veldig spesielle venner.

Men det at andre får seg pult i bøtter og spann, det svir litt. At folk, nære folk, får tilbud om firkanter og trekanter i øst og vest og blir sjekket opp av både jenter og gutter som de kan kline med på byen og hvor de nå ellers måtte ønske det og har folk som kaster seg over dem for å få/gi telefonnumre.. Det er surt, når jeg selv har det som jeg har det. Og det er deprimerende, når jeg og godt kunne tenke meg å leve slik, men er stuck med det jeg er stuck med. Han sære, koselige typen. Jeg vil ikke være han sære, koselige typen. Jeg vil være han der mørke, mystiske typen som alle har lyst til å knulle.

Fat chance.

Men, men. Mitt liv som han sære, koselige typen har gitt meg mange gode venner. Det er en styrke og en verdi i seg selv. Og det er ikke akkurat som om jeg forventer å aldri knulle igjen så lenge jeg lever. Det skal vi nok alltids ordne. Jeg har prosjekter jeg har tro på, for å si det sånn.