We throw ourselves against the wall

Jeg føler meg gal.
Finner ikke på så mye å skrive, men kan ikke la være. Jeg vil skrive.

Det er så av det som skjer i livet mitt jeg ikke forstår. Jeg vet ikke engang om jeg vil forstå. Jeg vil bare gå videre, men det ser ut til at jeg er lenket fast til dette livet og alt det vonde i det.

Alt er så vanskelig. Akkurat nå, i dette øyeblikket mens jeg sitter her foran tastaturet og stirrer ned på fingrene mine som hamrer på tastene, akkurat nå føler jeg meg bare tom. Det er ingenting igjen å føle.
Hvorfor føler jeg meg så verdiløs? Jeg har venner som bryr seg, som jeg er oppriktig glad i og som er bekymret for meg, som tar kontakt og spør om jeg har det bra og som hjelper meg. Og likevel sitter jeg igjen alene på kveldstid med følelsen av at ingen vil ha meg. Er det bare det intime jeg savner? Er det rett og slett bare at jeg er vant med å ha et annet menneske der?

Jeg vet da faen.