And in my darkest hour

Det er nå det skjer. Det er nå, i øyeblikket, aldri senere. Aldri i morgen, aldri om en stund, aldri der du kan se. Det er nå, under deg, inni deg, der flammen og viljen og sjeen bor. Det er nå.

Jeg hater livet. Verden, mennesker, meningsløst. Ingenting hjelper, ingenting nytter, ingenting føles riktig. Ingenting føles, alt er klamt og kaldt.

Jeg vil bare slutte med alt, legge meg ned et sted og ikke være mer. Slutte å tenke.

Men det er nå.

Vi kler på oss disse tingene, tar på oss masker og ansikter, nye klær, nye måter å tenke på, være på, handle. Jeg takler ikke folk.

Ble ful i går. Ble sint. Slåss nesten. Jeg tror det klikker for meg snart, at jeg snart mister grepet om livslinjen som forankrer meg til den samme virkeligheten so alle andre. Jeg trivs ikke her, men vet at jeg ikke må slippe. Kan ikke slipe. Men den glipper.

Legen min vil ha meg innlagt. Jeg tror det er lurt, kanskje.