Satan.

Sitter i leiligheten min nå, i Trondheim. TrustCompany på laptopen. Lytte, tenke, blø.

Jeg er min egen verste fiende. All min svakhet styrter til forgrunnen, jeg er naken, blottet for mot, integritet, selvrespekt, alt jeg har nå er tap, savn og sorg.
Hvorfor skal det være så vanskelig? Hvorfor er alt jeg ser spor etter det som var, spor etter det som er igjen, spor etter alt hun har dratt inn hit, alt hun har knust inne i meg? Faen. Satan.

Jeg hater henne. Jeg hater henne, jeg elsker henne, hun er min beste venn. Jeg er min verste fiende.

Jeg drikker. Sikkert ikke verdens beste ide, men hva faen skal man ellers gjøre. Jeg kunne grine, men det tjener ikke til noe som helst. Jeg kunne hyle, men ingenting kommer ut.
Akkurat nå vil jeg bare drepe og dø.

Jeg satt på flyet i dag, på vei ned hit, og tenkte på at flyet kom til å styrte mens jeg lo og smilte og så ut på de vakre skyene og den bittelille verden der nede. Misantropen i meg fryder seg hver gang jeg ser for meg folk rundt meg dø. Jeg har det vondt, og jeg vil dele.


Jeg hater det nye livet hennes. Hun har alt jeg vil ha. Hun er vakker, hun kan velge og vrake mellom fantastiske elskere med utrolige kropper som vil gjøre alt for henne, med henne, mot henne. Hun er lykkelig, forelsket i en mann som er mye bedre enn meg. Alt jeg har er dritt, aske og faenskap i bøtter og spann.
Hva er galt med meg? Hvorfor må jeg lyve til meg selv, narre meg selv til å tro at jeg er verdt noe, at livet mitt har mening? Hvorfor er jeg så verdiløs?

Jeg vil ut og drepe noen. Jeg vil ut og dele.

Ingenting er virkelig lenger, ingenting gir mening. Alt jeg trodde om meg selv, om henne, om oss, det går i stykker foran øynene mine. Jeg hater min beste venn, jeg er glad i smerten som river og sliter i meg, som biter store stykker ut av sjelen min og spytter dem i ansiktet mitt med et ekte, medfølende smil om munnen. Hun har sett alt og forstår ingenting.

Hvordan kan jeg fortsette? Jeg har ingenting igjen, jeg har mistet alt. Min selvtillit, min styrke, alt som betyr noe for meg. Jeg har ingen å elske mer. Jeg er naken, tom, alene. Ensom.

Du er min nærmeste venn, du ser meg og forstår meg. Men du ser ingenting. Jeg skulle ønske jeg aldri traff deg, men ingen har noen gang gjort meg så mye godt som du og jeg kan ikke leve uten deg.

Jeg vil ha deg hos meg. Jeg vil ha deg langt unna meg.

Alt er så delt, alt er så vanskelig.

Mer alkohol. Mer støy.
Musikk er terapi.

Trenger noen som ser meg.