Blame it on the boogie!

Dansepågulvet. Levelesmilegråteelske.

Begynnelsen slutter seg til den uendelige strøm av kontakt med den som ikke kan se eller høre. Jeg står opptatt ved foten av en uanseelig strøm, kan ikke se, kan ikke snakke, jeg lever men lever ikke. Kaken ligger opp ned på bordet, det er en grønn og en gul side av den, sider jeg ser men ikke forstår.
Jeg lever. Han som skuer mot øst har vendt seg mot nord, ingen har noengang sett hans sanne ansikt, motivet er for stort til å begripes. Noen ganger er det ikke som ytterst på fallgruven, jeg hører en tilbakevendt orkan trumpetere sin egen angst ut over skrivebordet, men ingen kan noengang begripe dens eksistens.
Hører du havet, spurte han meg med et smil om leppene, jeg ser bare en avgrunn sa jeg til ham og lo av nesen hans. Kan du fatte det, sa jeg til ham, du er som en uendelig strøm, nei, sa han, jeg har aldri møtt deg før.

Kan jeg få lov til å slutte meg til folket deres? Nei, ikke ditt, men det andre, der borte. Jeg har aldri sett noe så vakkert, mitt øye blør, jeg vandrer evig alene. Har ikke noen å se. Kulørt, evig, anderledes. Tilbakegangen svikter oss, jeg har aldri noen.