I think that someone is trying to kill me

Nå nærmer jeg meg det punktet hvor jeg ikke makter mer.

Jeg er trett av å hate, trett av å gråte, jeg har snart ingen tårer igjen. Jeg klarer ikke å tenke klart, det er så mye i veien. Så mye dritt, så utrolig mye meningsløs dritt som gjør meg gal og sender meg flyvende mellom bunnløst hat, dype depresjoner og tomhet.

Det er ingenting igjen av det livet jeg bygde engang. Jeg vet det nå. Alt er knust. Jeg kan ikke få det tilbake, kunne ikke selv om jeg ville. Jeg vet ikke om jeg vil. Kanskje jeg gjør det.
Jeg føler meg skitten. Som om alt jeg noen gang har tatt i har blitt urent, og det urene strekker seg gjennom tiden og dekker meg, kveler meg, sårer meg dypt og biter.

Jeg bruker mye tid på å tenke for tiden. Som om jeg har noe annet å gjøre. Det er ikke så lurt, men det vet jeg i det minste. Den tiden jeg ikke tilbringer for meg selv, og jeg prøver å begrense alenetiden så langt det lar seg gjøre, bruker jeg på å henge med kamerater og å prøve å drukne det jævlige i det trivielle og umiddelbare. Jeg drikker mye. Prøver å le, smile, snakke, sosialisere. Det funker en liten stund. Så kommer alt tilbake. Alle ledige øyeblikk, et øyeblikks stillhet på en busstur, en røykepause, en kort gåtur, et dobesøk, alt fylles opp med faenskap og dritt fra mitt indre. Jeg får ikke fred fra meg selv. Værst er det når jeg prøver å sove. Med mindre jeg er utslitt eller sover sammen med noen griner jeg meg som oftest i søvn. Da kommer de vonde tankene.

Jeg har blitt bitter.