And in my darkest hour

Det er nå det skjer. Det er nå, i øyeblikket, aldri senere. Aldri i morgen, aldri om en stund, aldri der du kan se. Det er nå, under deg, inni deg, der flammen og viljen og sjeen bor. Det er nå.

Jeg hater livet. Verden, mennesker, meningsløst. Ingenting hjelper, ingenting nytter, ingenting føles riktig. Ingenting føles, alt er klamt og kaldt.

Jeg vil bare slutte med alt, legge meg ned et sted og ikke være mer. Slutte å tenke.

Men det er nå.

Vi kler på oss disse tingene, tar på oss masker og ansikter, nye klær, nye måter å tenke på, være på, handle. Jeg takler ikke folk.

Ble ful i går. Ble sint. Slåss nesten. Jeg tror det klikker for meg snart, at jeg snart mister grepet om livslinjen som forankrer meg til den samme virkeligheten so alle andre. Jeg trivs ikke her, men vet at jeg ikke må slippe. Kan ikke slipe. Men den glipper.

Legen min vil ha meg innlagt. Jeg tror det er lurt, kanskje.

Into the deep, blue sea.

Av og til er verden bare stille og rolig. Ikke noe er galt, ingenting gjør vondt, og jeg bare sitter der og kjenner på hvordan det føles å være meg.
Jeg er ikke sikker lenger.
Det er komplisert, det er ikke bare å sette seg ned og tenke at "aha, sånn er det jeg har det inni meg." Jeg tror jeg tenker for mye.

Jeg tenker mye på hvordan mennesker fungerer, hvordan de tenker og føler og hvorfor. Men jeg klarer aldri å anvende det på meg selv. Jeg har inntrykk av at jeg tenker riktig, at jeg faktisk forstår andre mennesker ganske godt, på et teoretisk plan. Men samtidig er det ingenting jeg forstår mindre.

Jeg forsøker å ha så mye kontakt med andre som mulig. Så mye jeg makter. Jeg klarer sjelden mer enn ett menneske om gangen. Skal jeg takle flere, må jeg ha støtte, en god venn med meg som jeg kan ha i ryggen. Og selv da kan det bli for mange.
Jeg hadde en sånn opplevelse på en kafe her om dagen. Jeg og en god venn, rundt et bord med mange andre folk. Jeg kjente ingen, Tore kjente et par stykker. Jeg var utrolig utilpass.
Mer nylig møtte jeg på en bekjent og ei søt venninne av ham på byen, og ble med dem på kafe. Der møtte de nok ei søt jente de kjente, og de tre menneskene som åpenbart kjente hverandre svært godt ble alt for mye for meg. Jeg sank tilbake i stolen min og ble stille, lo av en og annen vits og forsøkte å delta i samtalene der det virket passende. Oppdaget etterhvert at fyren ikke likte at jeg hengte meg med dem, selv om han kødda og smilte og dro meg med, fordi han hadde fått det for seg at jeg bare ble med på grunn av jenta med det røde håret og det korte skjørtet. Ok, hun var ikke akkurat stygg, heller det motsatte, men det var ikke egentlig hovedgrunnen. Jeg hadde tid å slå ihjel.

Uansett, poenget mitt er at jeg liker ikke folk, uansett hvor mye de fascinerer meg. Størsteparten av menneskene jeg møter frastøter meg, og de jeg tiltrekkes av forstår jeg ikke. Men de forstår ikke meg heller, så det er vel greit. ingen forstår meg, har jeg inntrykk av. Jeg forstår ihvertfall ikke noen. Kanskje et par folk. Vennene mine. Jeg kaller aldri noen en venn før jeg har en skikkelig følelse av dem, før jeg vet hvem de er på en mer intim måte. Jeg må føle at jeg forstår dem.

Jeg savner vennene mine. Til og med når jeg er sammen med dem. Egentlig vil jeg bare ha en lang klem.