Advarsel

Dette er mine tanker akkurat nå, ikke mine meninger. Denne bloggen er min sikkerhetsventil, og innholdet er eder, galle og sjelelig oppkast, hårballer fra min psyke som hostes, harkes og kastes opp på internettet sånn at jeg kan få all dritten min UT og slipper å gå å bære på det. Dette er ikke et angrep, det er selvforsvar. Du er advart.

torsdag 30. oktober 2008

They'll tar you and drag you through town.

I dag har jeg bare lyst til å takke alle som leser dette, og som bryr seg om hvordan jeg har det.

Takk skal dere ha alle sammen. Jeg er glad i dere.

onsdag 29. oktober 2008

And pay respect to the gods.

Ungene drar i morgen. Hun tar dem med seg nordover.

Jeg vet ikke hva jeg føler om det. Jeg er glad for at hun får hjelp av foreldrene sine, hun er sliten og trenger all den hjelpen og avlastningen hun kan få. Jeg makter ikke å gjøre mer enn det jeg gjør for dem nå.
Men samtidig betyr det at i morgen tidlig er siste gang jeg ser guttene mine på en lang stund. Hun vet ikke når de kommer tilbake. Og hun vil ha dem i jula også.
Jeg vet ikke hva jeg føler om det.

tirsdag 28. oktober 2008

Wipe your spit from my face, wipe these tears from my eyes.

Jeg fikk tid til å tenke i går, på tur hjem en kald høstnatt.
Som vanlig tenker jeg på forholdet mitt, som døde nylig. På kvinnen jeg trodde jeg elsket, som ikke elsket meg. På barna mine, på alt jeg ikke har oppnådd, på alt jeg har mistet. Det er stort sett det jeg gjør når jeg er for meg selv. Syter og klager og offer og akker og synes forferdelig synd på meg selv.

Så, uansett, jeg rakk å tenke litt i høstkulda klokka halv tre om natta. Og mens jeg tenker så tenker jeg på noe som jeg har tenkt på før. Flere ting jeg har tenkt på før.
Jeg tenker på den gale regnbuejenta jeg forelsket meg i en gang for fem år siden. Snart seks år siden. Jeg tenker på hvordan forholdet vårt var, sånn helt egentlig. På alt hun har gjort, på alt jeg har gjort. Alt vi har gjort mot hverandre.

Jeg tror ikke egentlig jeg forelsket meg i henne. Jeg falt pladask for den fargerike, sprø jenta som kastet seg ned i fanget mitt en kveld på en fest. Jeg syntes så synd på henne når jeg ble kjent med henne, hun hadde det så vondt. Men likevel var hun vill og gal, og elsket farger og morsomme ting, og var akkurat passe barnslig, og hun rev meg med seg som en vind.
Men den jenta finnes ikke. Hun fantes aldri. Hun var et skall, en forkledning, noe å gjemme seg bak.

Jeg har gått i fem år og lett etter den jenta. Hun ble fort borte, gjemte seg mellom trærne, begravd i gult løv med kvister i håret.
Og nå innser jeg at jeg fremdeles ser etter henne. Jeg leter fortsatt etter den gale regnbuejenta, håper at hun skal komme løpende og kaste seg rundt halsen min, at hun skal dukke opp ut av ingenting og plumpe ned i fanget mitt, se meg i øynene og le.

Jeg vet hun finnes der ute ett sted. Men jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å finne henne. Jeg håper, som jeg håper. Jeg trodde jeg fant henne, men hun glapp, forsvant ut i luften som et vindpust på en kald høstdag.

Jeg kommer til å fortsette å lete, men jeg tror ikke jeg klarer å håpe. Det er liksom ikke sånn verden fungerer. Dette er ikke en historie, det er ikke en film. Det går ikke bra til slutt, helten får ikke prinsessa og halve kongeriket, av og til bare regner og regner og regner det til man drukner og dør.

Hvor er du? Jeg har lett og lett, og jeg er sliten. Hvor er du...

People you hate will get their hooks in you.

Alle er blinde. Ingen kan se, føle, tenke. Ingen tenker egne tanker. Fabrikerte tanker, injisert i hodene, upersonlig, falske dukkemennesker lever falske dukkeliv, tenker falske dukketanker. Stjeler, tar, knuser, ødelegger alt som er mitt. Alt jeg har, alt jeg har hatt, stjålet. Tatt. Knust til støv, tråkket ned i søle. Dritt.

Det er ikke nok død i verden.

søndag 26. oktober 2008

And happyness and peace of mind where never ment for me.

Hun var så vakker da vi møttes. Jeg husker at jeg ble glad når hun smilte, som om jeg hadde vunnet noe. Hun smilte ikke mye, ikke skikkelig, som om hun mente det. Så når hun smilte, virkelig smilte, var det en seier som betydde noe.
Hun var så skjør, som om hun var av glass. Når hun gråt, og jeg holdt henne, var jeg redd for at hun skulle gå i stykker. Men hun var sterk, og bar på så mye. Jeg ville ta alt, gi henne fred og en sjangse til å puste fritt. Jeg ville at hun skulle være glad. At hun skulle smile.

Jeg holdt hånden hennes gjennom hele fødselen. Hun var så vakker.

Jeg husker at vi gråt mye.

Jeg husker da hun fremdeles smilte når hun så på meg, og det lyste i øynene hennes.

Alt det er fortid. Over nå. Borte.
Ingenting fra den tiden er igjen. Hun elsker en annen. Jeg står i veien for henne, ubrukelig, bare noe hun må holde ut med fordi vi har barn sammen.
Jeg husker øynene hennes da hun fortalte meg det, så redde, og at hun gråt fordi jeg ble glad.
Vi var så glade. Nå er jeg redd for at hun hater meg, sånn som jeg hater meg selv.

fredag 24. oktober 2008

Lay me down forever.

Ungene i dag. Hele dagen.
I all min gavmildthet har jeg gått med på å hjelpe eksen sånn at hun kommer seg på lønningspils på jobben sin. I hele dag, fra i åttetiden om morningen til langt på natt skal jeg være her oppe i mitt eget private helvette.
Helvette fordi det er så fullt av gode minner jeg vil glemme men ikke kan. De gode minnene er værre enn de vonde.

Men alt behøver ikke bli tragisk selv om det er ubehagelig å være i mitt eget hjem. Jeg har verdens nydeligste gutter, og vi skal være sammen en hel dag. Jeg kjenner meg ganske bra i hodet, så kanskje dette går bra?

Jeg forteller meg selv at jeg kommer over henne, at det ikke plager meg så mye at hun har funnet en annen, at det er barna jeg tenker på. Men det er løgn alt sammen.
Jeg orker ikke dette livet stort lenger, jeg vil at ting skal forandre seg. Men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å forandre ting. Jeg vet ting jeg burde gjøre, men ikke noe av det appellerer til meg.

Av og til overveldes jeg av intens paranoia. Jeg får følelsen av at ingen egentlig liker meg, at vennene mine har skjulte meninger de hinter om. Alle utsagn blir ladet med voldsom negativitet, jeg ser skjulte beskjeder i kroppsspråk og mimikk og leter etter folks "egentlige" motiver med det de sier og gjør. Og så blir jeg stille og innesluttet, ensom og redd.
Andre ganger fylles jeg av irrasjonell frykt. Jeg føler at jeg blir iakttatt og forfulgt, at jeg er i livsfare og at noe voldsomt skal skje hvert øyeblikk.

Det er en slitsom ting, og det skjer ofte. Jeg har hatt det sånn i årevis. Skulle ønske jeg visste hva det var.

torsdag 23. oktober 2008

But you still don't like to leave before the end of the movie.

I dag har jeg lyst til å tenke litt på vold.

Så, vold er over alt rundt oss. Vi ser den på teve, vi leser om den både i aviser, tegneserier og skjønnlitterære bøker, vi tilber den i kinosalene og foran spillkonsollene våre og utforsker den lengre, dypere og hardere enn tidligere.

Dette fører igjen til at volden graver seg dypere ned i samfunnet vårt. Den blir en del av vår memetiske arv, og dette tankegodset sleper vi med oss og overleverer til våre medmennesker. Volden forsterker seg selv i samfunnet, både konseptuellt og som reelt fenomen.

Jo mer vi som samfunn utsettes for vold gjennom populærkulturen, jo mer fester volden seg i vår bevissthet. Resultatet, i siste instans, er et samfunn preget av brutalitet og vold.

So far so good. Så hvor vil jeg med dette? Ingen anelse.

Jeg liker vold. Jeg har flere ganger appellert til voldens estetikk i diskusjoner om moral i forhold til medier, og jeg mener fremdeles at vold kan være vakkert. Se på 300, se på Kill Bill-filmene. Estetisk brutalitet på sitt aller fremste.

Så finnes det en kobling mellom brutalitet og seksualitet? Jeg vet mange som påstår eller mener det. Det har vært nevnt i flere feministiske kretser, da gjerne som argument for hvorfor menn er mindreverdige. Nå er mine meninger om det en helt annen, bare delvis relatert sak, så vi tar det senere. Men vold og sex går, i mange sammenhenger, hånd i hånd.

Det finnes mange grunner til å ha sex, men de jeg opplever oftest er behov for nærhet og intimitet med et annet menneske og ønske om å dominere et annet menneske.

Intimitetsbehov er viktige for oss, fordi de bekrefter vår egenverdi og fordi vi er sosiale dyr med et forplantningsbehov.
Det jeg synes er spennende er at også behovet for dominans og kontroll handler om bekreftelse av egenverdi og forplantningsbehov.
Og hva er vold, om ikke den ultimate utøvelse av dominans over et annet menneske?

Nå mistet jeg tråden min, og er ikke lenger sikker på hva jeg prøver å si. Kanskje det handler om menneskelig natur eller noe. Jeg vetta faen.

tirsdag 21. oktober 2008

Everything goes to hell anyway

Det går liksom ikke fremover. Det kryper skadeskutt sidelengs mot en plass å dø.

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Selv nå, når jeg sitter her sammen med barna mine, det mest verdifulle i hele min verden, har jeg bare lyst til å gråte fordi jeg er så tom og alt er så meningsløst.

Jeg klarer ikke å forholde meg til mine egne barn. Jeg makter ikke å være far. Jeg sliter og sliter, men hver gang de roper snurrer hodet mitt rundt, hver gang de spør meg om noe stopper alt opp, hver gang de gjør noe vil jeg bare hyle og gråte og løpe min vei langt, langt bort der jeg kan være i fred.

Jeg elsker dem, jeg gjør virkelig det. Men jeg makter ikke. Det bare stopper, jeg klarer ikke å tenke, alt kollapser i hodet mitt og ingenting gir mening lenger. Jeg klarer ikke å snakke, jeg bare stammer, jeg vet ikke hvilken fot jeg skal sette frem først, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg føler meg svimmel og nesten kvalm. Som om hodet mitt svømmer i vann.

Og midt oppi alt dette, midt oppe i alt dette rotet, må jeg forholde meg til at min kone og tidligere kjæreste elsker en annen. At han er sammen med barna mine. At han sover i samme rom som dem. At de ser at hun kysser ham, at de ser henne behandle ham slik hun behandlet meg. At han tar min plass.
Hvordan forholder man seg til det?

I tillegg skal jeg skape meg selv et liv. Men jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. Jeg er ensom, utrygg og trist, deprimert, bitter og sint. Jeg har søvnproblemer, jeg spiser ikke, jeg bruker penger i hytt og pine og jeg tenker aldri på fremtiden eller på noe som skjer lenger frem i tid enn en halvtime. Jeg husker ingenting. Og jeg er ensom, ensom, ensom, og leter fortvilt etter noen å dele noe med, noen å føle noe med, noen å kjenne, noen som vil ha meg, om så bare for en natt eller et øyeblikk. Noen å elske.
Men hvem kan elske meg, brukket, knust, ødelagt? Hvem som får se meg kan ønske seg meg?

Jeg forstår ikke verden. Jeg liker den ikke. Jeg vil at den skal brenne ned.

søndag 19. oktober 2008

Mercy is for the weak, when I speak I scream

Svik og bedrag. Uansett hvor jeg går, uansett hva jeg gjør, uansett hva som skjer rundt meg så kommer alt tilbake til svik og bedrag.

Jeg klarer ikke å bli såret engang. Jeg er bare tom. Verden er så drittjævlig at jeg ikke klarer å ta alt inn over meg.

Men det finnes faktisk for en gangs skyld lyspunkter, et sted langt ute i stormen. Kanskje det er meningen at jeg skal få en sjangse? Kanskje jeg får lov til å prøve en gang til?

Ved alle guder, jeg håper på det. Jeg ønsker meg lykke, om så bare for et øyeblikk. Ett bitte lite, dyrebart øyeblikk, uansett hvor flyktig og nytteløst det ender opp med å være. Som å tenne stearinlys i snøstormen. Gi meg varme!

Brick shithouse.

Akkurat nå er jeg mer trett og sliten enn noe annet.
Trett i sjelen.

Bursdagen, bryllupsdagen, kom og gikk. Jeg er 25. Ett år eldre, ett år kortere tid igjen. Halvveis til 50. En tredel av livet mitt, sånn rundt regnet, har passert. 
Jeg innser etterhvert at jeg er deprimert ut over noen normal. Jeg har problemer med å ta inn over meg det fulle omfanget av mitt tap, klarer bare å behandle små porsjoner om gangen. Så jeg sipper. Av og til sipper jeg om dama som forlot meg, av og til sipper jeg over forholdet som virket så bra, av og til sipper jeg over hvordan det skal gå med ungene, av og til er det ensomhet eller sexbehov eller sjalusi jeg sipper over.
Men det stikker dypere enn alt det. Og av og til, i noen få øyeblikk, vasker hele elendigheten inn over meg. Ikke bare alt på en gang, men helheten som er større enn summen av delene.

Shit.

fredag 17. oktober 2008

Purification by fire.

Jeg hater. Jeg er så sint, så fyllt av faenskap.

Verden skal brenne, alt skal brenne, jeg er så lei, så lei, så lei av alt og alle. Ingenting skal stå igjen.

Jeg er så ensom.

onsdag 15. oktober 2008

Kneel down and clear the stone of leaves.

Av og til lurer jeg på om det går an å være så lei seg at man dør. Av og til håper jeg det.

tirsdag 14. oktober 2008

Save yourself. Don't wait on me.

Jeg hater verden. Jeg hater hele den jævla drittverden. Alt er tomt, stygt og jævlig. Jeg vil at alle skal dø.

Jeg vil at alle de tomme, stygge menneskene skal dø, så jeg kan være i fred sammen med de jeg er glad i og ingen kan plage meg og alt kan være godt og varmt og trygt. Jeg hater verden.

Og så vil jeg ha kos.

Av og til er jeg ei jævla kjerring (Nora kommer så til å le når hun leser dette). Jeg er emosjonell og needy, jeg sutrer og bærer meg, og alt jeg egentlig vil er å bli reddet fra alt av en skinnende ridderinne på en føkkings hvit hest. Blæ.
Jeg ønsker mer enn noe annet at ei jente bare skal komme bort og redde meg, dumpe ned i fanget mitt, kysse meg og dra meg med til vakre steder og vise meg vidunderlige ting. Urealistisk, håpløst, bakvendt. Skjer ikke. Men man kan vel drømme.
Jeg har problemer nok med å få meg pult for tiden, langt mindre finne kvinnen i mitt liv. En gang til. Når jeg først finner noen å knulle med, blir jeg fort plagsom. Jeg bryr meg om hva de syns om meg, uansett hvor mye jeg prøver å skjule det. Jeg blir innpåsliten, jeg forventer forpliktelser og blir regelrett såret når de ikke har tid til meg. Og midt oppi alt dette sitter jeg og vet at alt dette er idioti, at jeg er en forbanna tulling og at jeg bare jager alle potensielle sexpartnere bort.

Jævla kjerring.


Rescue me from all this pain.
But no one hears my plea.
Another life, another me.
But no one hears me scream.

søndag 12. oktober 2008

Shoot, shoot, shoot, shoot, shoot, I'm gonna come all over you.

Jeg får ikke hjelp, ser det ut som. Psykologene vil ikke så mye som se på meg, langt mindre prate med meg. Legen min vil ikke hjelpe meg å få hjelp. Jeg er ikke syk nok, sier de alle sammen.
Man skulle jo tro at de visste sånt.

Er det virkelig sånn at jeg ikke får hjelp før jeg står og runker inne på et kjøpesenter innsmurt i blod? Må man være psykotisk for å få snakke med en psykolog eller en psykiater eller hva i helvete de heter alle sammen? Jeg kan sikkert sitte og fable om frosker som følger etter meg og biler som vil spise meg i et par timer foran en lege hvis det er det om å gjøre, men det er forferdelig synd, syns jeg, at jeg faktisk skal være nødt til å agere psykotisk for å kvalifisere til hjelp.

søndag 5. oktober 2008

We throw ourselves against the wall

Jeg føler meg gal.
Finner ikke på så mye å skrive, men kan ikke la være. Jeg vil skrive.

Det er så av det som skjer i livet mitt jeg ikke forstår. Jeg vet ikke engang om jeg vil forstå. Jeg vil bare gå videre, men det ser ut til at jeg er lenket fast til dette livet og alt det vonde i det.

Alt er så vanskelig. Akkurat nå, i dette øyeblikket mens jeg sitter her foran tastaturet og stirrer ned på fingrene mine som hamrer på tastene, akkurat nå føler jeg meg bare tom. Det er ingenting igjen å føle.
Hvorfor føler jeg meg så verdiløs? Jeg har venner som bryr seg, som jeg er oppriktig glad i og som er bekymret for meg, som tar kontakt og spør om jeg har det bra og som hjelper meg. Og likevel sitter jeg igjen alene på kveldstid med følelsen av at ingen vil ha meg. Er det bare det intime jeg savner? Er det rett og slett bare at jeg er vant med å ha et annet menneske der?

Jeg vet da faen.

fredag 3. oktober 2008

I wanna slit your throat and fuck the wound

Jeg hater verden. Jeg hater folk. Jeg hater alt, alle, hver eneste en av dere jævler der ute.

Jeg skulle ønske flere folk døde. Det er ikke nok død i verden. Kom igjen. Legg deg ned og dø for meg. Bare gjør det. Jeg lover deg, jeg skal smile. Litt.

onsdag 1. oktober 2008

Don't blame me; blame my ghost.

Rolig i dag. Stille inne i meg. Det kommer dager som dette også, dager hvor jeg ikke tenker så mye og alt egentlig bare er rolig, mellow og greit. Men det forutsetter at jeg ikke tenker.

Har ungene i dag, det hjelper på. Jeg skulle ønske at jeg kunne ha dem mer. Det er ikke sånn at hun tar dem fra meg, bevares. Men jeg er så sliten, og jeg blir enda mer sliten av å ha dem. Jeg kan ikke forklare det, men det er som om jeg blir svimmel, jeg klarer ikke å tenke klart, jeg blir kjempestressa og begynner å stamme og gå rundt meg selv, ting slutter å gi mening og jeg kjenner jeg blir dårlig. Så blir jeg lei meg, skammer meg over at jeg ikke får til de enkleste ting, at jeg ikke kan ta imot enkle beskjeder eller utføre simple oppgaver jeg får. Jeg klarer ikke å ta meg av ungene mine, og det er til å grine av. Noe jeg gjør. Ofte.

Jeg sier det ofte. Jeg vet jeg sier det ofte. Og jeg vet at det er farlig å si det ofte, men jeg har ingenting igjen å si.

Jeg er sliten.

Jeg har nettop lagd middag til ungene. Vi ser barneteve. Eterpå skal vi se resten av filmen vi så begynnelsen av før barneteve begynte.

Det mundane, monotone er det vanskeligste. Det er det jeg sliter mest med. Det enkle blir vanskelig når jeg ikke klarer å henge med.
Jeg føler ofte at verden beveger seg rundt meg, mens jeg sitter og ser på. Jeg rekker aldri å reagere, jeg kan ikke påvirke noen ting, jeg bare flyter i en strøm av hendelser. Ting skjer rundt meg, jeg rekker ikke å reagere, rekker ikke å forholde meg til noe av det som foregår.

Og det gjør meg sliten.