And suck all the blood out of the soil.

Faen, jeg føler meg så jævlig.
Jeg har gjort ting jeg angrer på. Det har alle. Men mine ting gir liksom ikke slipp på meg. De gnager og gnager, og alt jeg kan gjøre er å sitte og ta imot.

Faen som jeg hater livet.

Så, jeg er ute. Jeg er fri, frank, herman, børre... Hvem som helst. Det er godt å leve igjen, godt å ikke ha låste dører rundt meg, godt å ikke bo på en institusjon og ha masse folk rundt meg som jeg ellers ikke ville sett på to ganger. Ikke at de har vært dårlige mennesker, men jeg foretrekker mine egne venner.

Og nå står jeg midt i et vakuum. Jeg har ingen rutiner mer, jeg har ingen som passer på meg, vekker meg om morgenen, gir meg mat og sier når jeg skal sove og når det er på tide å ta medisinene mine. Jeg har bare meg.
Det er ganske surrealistisk å ha blitt avhengig av et støtteapparat, å ha blitt institusjonalisert.

Jeg håper jeg klarer meg på utsiden.