The piano has been drinking.

Jeg skal skrives ut snart. Om noen få dager faktisk. eller, skrives ut blir feil. Jeg skal gå over fra døgnpasient til dagpasient, noe som føles som en utskrivelse.

Jeg vet ikke helt hva jeg føler om det. Jeg burde være ekstatisk, eller i alle fall overlykkelig, men det eneste jeg føler er engstelse. Er jeg klar for dette? Kommer jeg til å mestre hverdagen utenfor tulleriet? Jeg er ikke sikker.
Hverdagen her på bruket er veldig anderledes sammenlignet med livet på utsiden. Jeg har enda ikke fått en diagnose. Legene jobber på spreng, men jeg er visst en særdeles unik og vanskelig pasient å kategorisere. Noe jeg i grunnen er ganske fornøyd med.

Bare tanken på å skulle ut herfra gjør meg anspent, men det må jo være det beste for meg. Jeg kan jo ikke bli boende på en institusjon hele livet heller. Så hva er det jeg engster meg for? Det blir så mange spørsmål, jeg føler at jeg er for liten og ubetydelig til å henge med. Jeg merker stresset voldsomt, men jeg må gjøre dette.
Hvis jeg ikke gjør det nå kommer jeg aldri ti å gjøre det.