All the black is really white.

Jeg sitter i stua hjemme hos familien. Har nettop drukket et glass god rødvin, sett en episode av House og deler av en forsåvidt spennende fotballkamp.
I teorien burde jeg ha det svært godt.
Det er noen ting som er gode. De fantastiske foreldrene mine, barna mine.. og kjæresten min, selv om hun er ganske langt unna nå.

Men jeg klarer liksom ikke å kjenne så mye. Jeg er litt tom. Ikke så tom som jeg har vært før, når alt var som verst, men ganske tom.

Jeg savner kjæresten. Selvsagt gjør jeg det. Hun fyller livet mitt med glede når jeg er sammen med henne, en følelse jeg ikke har hatt på mange år.

Men likevel, på tross av alt det, kjenner jeg meg tom. Jeg har mest av alt lyst til å gå ut og ta meg en røyk, og bare være alene og hul invendig.
Så det skal jeg gjøre nå. Rett etter at sangen er ferdig.

Sånn. Jeg har det faktisk bedre nå. Det blir et avbrekk, et lite zen-øyeblikk. Bare meg og stjernehimmelen liksom.

Dette skal gå bra, tror jeg.