Making up a song about Coraline.

Jeg er hjemme. Jeg sitter faktisk i mitt eget hjem, alene, og blogger.

Det er sært. Alt det midlertidige er fortid. Jeg lever ikke lenger i limbo.

På min høyre side har jeg en Armoured Assault Tank bygget i Lego, med tilhørende droider, en Clone Trooper og Yoda. jeg liker Lego, og ungene ble helt ekstatiske da vi kjøpte den. Neurosis på cd-spilleren.
Bak meg har jeg en PLaystation 3, kjøpt inn ganske nylig som en gave til meg selv. Jeg spiller InFamous, Prototype og Overlord 2 om hverandre. Pluss at jeg spiller World of Warcraft når innfallet tar meg, og pusler med Magic-kortene mine. Og leser rollespillbøker.
Alt i alt er jeg i nerdehimmelen. Alene, i mitt eget hjem. I morgen tror jeg jeg skal ta meg en tur til byen for å se om de har Babylon 5 eller Battlestar Galactica på dvd på Platekompaniet.

Det er kankje på tide å offentliggjøre (hvis det da er noen som leser bloggen min) at jeg har fått meg kjæreste. Jeg har rett og slett gått hen og forelsket meg i verdens søteste, vakreste jente. Hun bor i Tromsø, noe som gjør ting litt kompliserte, men vi er enige om å ta oss god tid.
Jeg har aldri tatt meg god tid i et forhold før, så det er en ny og interessant opplevelse. Vanligvis kaster jeg meg hodestups inn i forhold uten å se meg tilbake. Og det ender alltid i katastrofe. Denne gangen skal det bli anderledes.

Jeg fortsetter å ta medisinene mine. Jeg opplever at de hjelper. De løfter humøret, og gir meg mer overskudd til å være far, venn og kjæreste. Og eks-mann også, forsåvidt. Det er en prøvelse å være eks-mann. Ikke prøv det, det er særdeles lite kult. Ikke det at jeg har noe imot eks-kona og kjæresten hennes, men det er vanskelig både med tanke på økonomi og barna.
Det føles litt rart å gå på piller, og sansynligvis skulle gå på piller resten av livet, men samtidig er det en trygghet i det. Jeg slipper å engste meg for når neste "dårlige periode" skal komme, fordi jeg føler at medisinene fungerer. Det er tøft å ha en mental diagnose. Det er vanskelig å fortsette å være den samme, å ikke definere seg selv ut fra diagnosen min. Heldigvis tenker jeg ikke så ofte på det, men de gangene jeg gjør det merker jeg at jeg blir litt.. Jeg vet ikke.. bekymret? Kanskje. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det. Det er så mange stigma assossiert med mentale lidelser, og jeg vil ikke stemple meg selv.
Som Skipper'n sier: Ayam whadayam.