I don't feel anything anymore.

Jeg har bare lyst til å tømme hodet mitt for tanker. Det er så mye rot og kaos inne i meg at jeg ikke vet hvordan jeg skal holde alt sammen lenger.

Verden er så vanskelig. Jeg ønsker meg en enkel verden.

Jeg går rundt i gatene og ser på folk. Små insektfolk som tar på seg unik-uniformene sine og vandrer tanketomt rundt i sin egen idylliske lille drømmeverden fullstendig uvitende om en eneste av verdens realiteter.
Jeg fristes til å sitere Chuck Palahniuk: You are not a unique and beautiful snowflake. You are the same decaying organic matter as everyone else. We are all part of the same compost heap. We are the all-singing all-dancing crap of this world.

Folk. Folk plager meg på så uendelig mange nivåer. Jeg ser ikke forskjell på dem, for det første. Alle ser helt like ut. Gullerotjenter i rosa gensere med store solbriller og øreringer. Høres kjent ut? Det er sånn de ser ut nå om dagen. Årets modell, masseprodusert på samlebånd og levert direkte på den hersens forpulte døra mi. Og de "alternative" er ikke stort bedre. Emoene og liksomgotherne tar på seg unik-uniformene sine og prøver å narre seg selv til å tro at de er spesielle, at de er verdt noe. Ingen er verdt noe, det er livets store, lysende, blinkende sannhet. Jeg, du, alle rundt deg; vi er ikke verdt en tøddel. Alle skal dø en dag. Alle lyver, alle stjeler, alle dirigeres av de samme hormonene og kjemikaliene. Nevrotransmitere, Dopamin og Seratonin, Endorfin.

Du, "unike" menneske. Du stjeler fra meg. Du stjeler min tid, min oppmerksomhet, mitt liv. Du har tatt alt fra meg; mitt liv, mitt sinn, alt jeg noengang har hatt, alt jeg har vært. Borte. Faen ta deg, din dumme jævel.

Alle er stokk dumme. Ingen av dem er i stand til å begripe halvparten av det de ser, hører, tenker.

Faen.
Stopp verden, jeg vil av.